|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Monica Ramos - Behind That Light
 [MNW] I følge Monica Ramos skjuler alle mennesker sider av seg
selv. I mange tilfeller har man veldig gode grunner til
dette. For eksempel er det mange mennesker som ikke kan
lage bra musikk, og derfor ikke viser den siden av seg som
har lyst til det. Mens andre gir faen. Monica Ramos bryr
seg ikke så mye om kvalitet, hun. Det viktigste er at hun
viser alle sider ved seg selv. 1/10
Monica Ramos spiller harpe og synger. Det er utgangspunktet
for dette ambientprosjektet. Ikke et fantastisk
utgangspunkt egentlig, og verre skal det bli. Monica synger
dårlig. Hun synger som en tiåring. Og da mener jeg ikke en
gang en fantastische wunderkind, men en helt ordinær
tiåring. Uten sangtrening. Og dette er det meningen at folk
skal nyte.
Hele konseptet er veldig svevende, men mest sannsynlig skal
dette være et friskt pust i chilloutbølgen som herjer
voksne platekjøpere for tiden. Det blir et pust som stinker
tang og newwave-tare lang vei. Dette er skiva som står på
mens en eller annen snuskete sekt mediterer i et rom fyllt
med spennende røkelser med ymse formål. Som det står på en
internettside som blant annet omtaler Monicas forrige
plate, "Moai": "This is not drug music." Og det er jeg helt
sikker på at de har helt rett i. Dette er altfor
fantasiløst til å være laget i noen som helst form for rus.
Kanskje til nød under påvirkning av aromaterapi.
Skiva åpner med chilloutremixen av den eksperimentelle
andrepremievinnerlåta fra fjorårets portugisiske Grand
Prix. Det høres i hvert fall sånn ut. Låta åpner med
palmesus og en forførende kvinnestemme, avløst av en kopi
av gitarriffet fra Basement Jaxx’ killersingel "Red Alert".
Riffet blir igjen avløst av Monicas harpe. Derifra og ut
har harpa og ambientsynthen et umistelig grep om hele
plata. Og stilen holdes bemerkelsesverdig bra hele veien
igjennom, med dårlige låter og ambientproduksjon, helt til
siste låt. Den grandiose avslutningen er nemlig en
ufattelig dårlig technotrancedanceremix av åpningslåta.
Dette er faktisk radiosingelen. Det er ikke bare det minst
representative sporet, den er totalt misvisende. Og så
stygg at den umulig kan tiltrekke noens oppmerksomhet.
Monica Ramos kommer opprinnelig fra Chile, men familien
hennes flytta til Sverige da hun var barn. Allikevel synger
hun utelukkende på spansk. De svevende tekstene er
heldigvis oversatt til engelsk i coveret, slik at vi ulærde
også kan ta del i lyrikken. "Give me your hand, and let us
dance - Give me your hand, and you will love me," er bare
en av perlene som triller ut hennes magiske penn. At
tekstene generelt har et svulmende balladepreg blir ikke
bedre av at de har et forsøksvis mystisk slør. At det
delvis synges med Monicas nevnte stemmeprakt, delvis
hviskes fram fra et ambientteppe som får deg til å tenke på
den fuktigste morgendugg i den grønneste skogen, den
klareste morgenen, vel, det redder ikke plata det heller.
Dessverre har produksjonen like mye substans som tekstene.
Det er veldig STORT og DEILIG, rett og slett FORUNDERLIG
VAKKERT. Litt på samme måte som Deep Forest egentlig, bare
uten de verdensomspennende etniske innslagene. Det skal få
deg til å føle deg vel. Gi deg en indre ro. Det gir deg
mark og får deg til å føle deg ille til mote. Eller mer
ille berørt. Det plasserer seg høyt oppe på lista over
plater jeg skulle ønske jeg aldri hadde hørt. Det er Monica
Ramos - "Behind that Light".
*Basement Jaxx - Rooty
*Bent - Programmed To Love
*Kinobe - Sound Philes
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon