|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Jude - King of Yesterday
 [Maverick/Warner] En liten tekst på innsiden av coveret her indikerer at dette prosjektet er gjennomført på spontanitet og ville innfall. Hvilket gjør meg enda mer skeptisk til den arbeidsmetoden. 3/10
Dette er muligens et forsøk på å fusjonere mainstreampop
med alternativrock. Det ER ikke en fusjon, men det er ting
som tyder på at det er et forsøk. Det er stemmen hans som
gjør det. Den hadde vært perfekt i et boyband. I hvertfall
når han synger litt fort og høyt. Han kan jo synge da, det
bare gir litt feil assosiasjoner. Og disse assosiasjonene
gjør dette til en litt vanskelig plate å vurdere. For når
jeg får frysninger (ikke av den gode typen) av en grusom
låt som "Situps", er det utelukkende utifra et profesjonelt
vurderende synspunkt, eller er synet farget av min sterke
aversjoner mot boyband? Det er problemet.
"King of Yesterday" høres litt ut som en Barenaked
Ladies-plate. Det er bare mye mer pretensiøst, og faller
derfor enda mye hardere. Jude drister seg nemlig bortpå
litt rufsete gitarspill og dype meningsfylte tekster. Det
er riktignok bare en forsiktig flørt med begge leire, men
det er med på å heve ambisjonsnivået kan du si. Den skiva
her hadde vært mye morsommere om man hadde gått for
rettfremrock og låter om drekking, puling og spying.
Helt fra første tone er det noe som ikke stemmer. Det er
noe med stemningen. Jude prøver liksom å sette standarden
med litt småfunky bass og rytmer som likevel ikke levner
tvil om at dette er en gitarbasert plate. Det skal bli et
hælvetes party! Og allerede i første refreng skjønner du
hvor landet ligger. Det er nemlig så herlig alt
sammen. "’Cos everything’s allright," synger han glisende
med vaggende hode og engasjert blåserrekke. Og den
hyperoppskrytte tittellåta som følger er ikke mye bedre. Du
vet sikkert hvordan det høres ut noen ganger når folk
prøver å synge veldig vakkert. Eller nærmere bestemt: Når
Backstreet Boys prøver å synge vakkert. Stemmen blir borte,
og det som kommer ut er bare en sjelløs skygge. Dette
problemet sliter Jude med gjennom et utrolig platt vers før
han slenger seg ut i nok et amerikansk powerpoprefreng. Til
og med et eksepsjonelt irriterende et.
Etter denne oppvisningen i ubrukelig musikk er det nærmest
som et sjokk å få føre "Red Room", et rent gitar/sang-
nummer som faktisk funker. Ikke direkte bra riktignok, men
som kontrast til de foregående er det litt av en befrielse.
Gleden varer selvfølgelig bare i drøyt tre minutter før det
braker løs igjen, og med unntak av småkule "Indian Lover",
er resten samme smøla som tidligere beskrevet. Så da kan
vel jeg bare holde kjeft da.
*For Stars - we Are All Beautiful People
*The Beta Band - Hot Shots II
*The Jigsaw Seen - Zenith
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon