|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Kelly Joe Phelps - Sky Like a Broken Clock
 [Rykodisc/MNW] Bluesen lever, og den bluesen Kelly Joe Phelps leverer har levd mye lenger enn rocken. Trenger man egentlig mer enn et knippe gode melodier, et ca. like stort knippe gode historier og en god stemme? Javisst, man trenger talent også. Heldigvis er det noen som har alt. 8/10
Kelly Joe Phelps er tidligere jazzbassist. En lidenskapelig
Coltrane-fan visstnok. Så har han tydeligvis sett et lys.
Ikke et sterkt hvitt et, men dempet, blått lys som har ført
ham over på akustisk gitar.
Dette er hans fjerde
bluesutgivelse, med et låtmateriale som viser at hans
røtter strekker seg i flere retninger innen amerikansk
prerockmusikk. For selv om man ikke kan kalle dette for noe
annet enn en bluesplate, kommer man heller ikke utenom
elementer av folk og country - god gammeldags amerikansk
visesang. Og naturlig nok en klype blåjazz.
Plata er spilt inn live i studio, med improvisasjon og alt,
og det høres at det er god stemning og kos der inne. Folka
kommuniserer med instrumentene sine. Det er full
ytringsfrihet, men de veit å dempe seg, de gutta her. Gutta
er i hovedsak Kelly Joe på gitar, Larry Taylor på vertikal
bass og Billy Conway på trommer. Sammen makter de i høyeste
grad å formidle sin egen gode stemning ut gjennom
høyttalerne dine.
Dette er ikke sutreblues. Det er fortellerblues som setter
deg tilbake til støvete amerikanske småbyer den gang man
red på hester og tygget skrå. Eller gir deg vakre
skildringer av mennesker som har kommet litt skeivt ut. Det
høres vel kanskje ut som en klisje, men det funker, det
funker. Og det er sol hele tiden, ikke noe regn og torden,
bare morgensol og kveldssol og nådeløs midtpådagensol.
Det
er ti lange, seige låter som funker bra både om du lytter
til i historien, og om du bare lytter til musikken. Om jeg
skal komme med noen innvendinger, og det er jo tross alt
jobben min å se etter dem, så må det være at det blir en
liten brøkdel av en smule stillestående. Det mangler en,
bare én skikkelig killerlåt. En sånn som du kan sitte å
glede deg skikkelig til, men som du ikke trenger å skippe
deg fram til, fordi resten av plata er så bra at du vil
høre på det også. Kanskje har ikke alle som det slik,
men jeg liker i hvert fall når det er på den måten.
Derfor, og bare derfor, blir det ikke helt til topps med
mr. Phelps denne gangen.
*Vidar Busk - Venus, Texas
*Lucinda Williams - Essence
*William Hut - Road Star Doolittle
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon