|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Luke Haines - The Oliver Twist Manifesto
 [Hut/Virgin] Et album så fullstappet av referanser at det kan virke vel pretensiøst. Eller man kan glede seg over at Luke Haines fra The Auteurs er tilbake med enda et knippe vakre melodier. 7/10
Luke Haines er en relativt eksentrisk skapning. Han startet opp som Lennon/Bowie-aktig poptalent på samme tid som Suede med sitt band The Auteurs. Suede ble superstjerner, mens The Auteurs forble en obskuritet for musikkelskere. For der Suede satset på image, satset Auteurs mer på det musikalske. Dessuten så vel Brett Anderson litt bedre ut enn den bleke og tynnhårede Luke Haines.
Etter diverse sideprosjekter til Auteurs, som Black Box Recorder og Baader Meinhof (konseptalbum om terrororganisasjonen), har Haines nå kommet med soloplate: "The Oliver Twist Manifesto". At mannen er eksentrisk visste man fra før, men nå har det gått over alle støvleskaft! Denne gangen er Haines en fresende karakterer som hvisker ut oppkast mot populærkulturen. Det er vanskelig å forstå alle hans konseptuelle tekster, og mye av det blir sikkert ganske så internt britisk. Som i "Death Of Sarah Lucas", en kontemporær britisk kunstner som ennå ikke er død, der han beretter om hvordan han myrder henne. At Haines er kontroversiell har han også tidligere bevist, både gjennom Baader Meinhof-albumet og for eksempel tittelen på hans forrige skive, "How I Learned To Love The Bootboys".
Haines har beveget seg mye lenger bort fra det popsoundet som han tidligere benyttet seg av. Å lage konseptplater med klassisk instrumentering vil muligens låte retro, derfor består store deler av "The Oliver Twist Manifesto" av orkestrert musikk med Eminem-aktige hip-hop beats under. Dette oppdaterte soundet kan ses på som et forsøk på å nå flere mennesker, men er nok heller et resultat av Haines utvikling som musiker. Til tross for dette gradvise stilskiftet som kanskje vil fremmedgjøre hans gamle fans har han fortsatt evnen til å lage nydelige melodier.
Tekstene kan til tider virke pretensiøse og pompøse, og ved første gjennomlytting kan det høres ut som han kun ramser opp forskjellige elementer i den vestlige popkultur i et forsøk på å angripe den. At det er substans i Haines tekster kan imidlertid vanskelig bestrides. I hvert fall hvis en vet hva Haines står for. I sommer sto han bak noe han kalte en "National Pop Strike", der han blant annet ville Top Forty til livs, og oppfordret den musikalske delen av populærkulturen til å ta en ukes pause fra popmaset for å tenke seg om når det gjelder populærkulturens fremtid. Et prosjekt som står i sammenheng med undertittelen til "The Oliver Twist Manifesto: (or) What¿s Wrong With Popular Culture". Om det er et resultat av bitterhet overfor en musikkbransje som aldri helt har tatt ham på alvor kan det spekuleres i, men sikkert er det i hvert fall at Luke Haines holder koken. I høst har han nemlig også skrevet musikk til filmen Christie Malry¿s Own Double Entry.
At musikkverdenen trenger energiske kontroversielle eksentrikere av Luke Haines¿ kaliber er i hvert fall helt sikkert. Og jeg tror ham faktisk når han freser: You gotta believe me when I say I never wanted to be liked!.
*22 Pistepirkko- Rally of Love
*Jimmy Eat World - Bleed American
*Diskuter gjerne plata eller anmeldelsen her
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon