|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Mercury Rev - All Is Dream
 [V2/MNW] Et etterlengtet album du er nødt til å lene deg tilbake til. Da er den riktig så fin. 7/10
Jeg satt hjemme i sofaen til foreldrene mine for å få den nødvendige roen til å vurdere det nye albumet til Mercury Rev, "All Is Dream". Foreldre, familie, hjemme, røtter og fundament, tenkte jeg, det må da være fruktbare greier. Moren min kom med jevne mellomrom inn i stua og ba meg bestemme meg for hva jeg har lyst til å bruke livet mitt til, faren min ba meg roe ned det organiserte støyet, mens søsteren min, høypubertal og frekk som faen, hoppet og danset med elefantskritt i rommet rett over der jeg hadde lagt meg ned med et par sigaretter og en pakke kondomer. Nå kommer det til å gå for meg, tenkte jeg lykkelig og presset play på spilleren. Forventningene var høyere enn hårfestet til faren min, han er av de få som av naturen er gitt en sveis som krigere i Japan i middelalderen fikk barbert på av vise menn, det vil si så høyt at dersom du hever hodet bakover for å få øye på dem, ender du sannsynlig opp med å knekke nakken. Det viste seg at elementene av familiær sannhet skulle bidra til at jeg ikke klarte å få tak på musikken etter første gjennomhøring.
"All Is Dream" er produsert, innspilt og arrangert av Mervury Rev i samarbeid med bandets høyre hånd, Dave Friedmann. Meningen var egentlig at en av historiens mest respekterte poparrangører, Jack Nietzche, skulle ta seg av strykerne, men dessverre, til en hel musikkelskende verdens store skuffelse, avgikk Nietzche med døden bare en uke før innspillingene skulle begynne. Hvil i fred.
Borte er også det helhetlige og tematiske som preget forgjengeren. Låtene er mer heterogene, det virker som om bandet har konsentrert seg om å lage nye låter i stedet for et nytt album. De er likevel alle bærere av bandets særegne karakteristika i form av den nervepirrende tristessen, Jonathan Donahues lyse, nasale vokal, mellotronen og sagbruken (på sagen som Donahue fikk av Nietzche før innspillingen av "Deserters Songs").
Første del av plata er nærmest en prøvelse for enhver sart sjel, denne kan ikke anbefales dersom du trenger balsam for dine tynnslitte nerver. Åpningslåta, "The Dark Is Rising", fungerer som en naturlig åpningslåt, og klarer med sine pompøse Barry-esque strykerarrangementer å friste oss inn i tristessen.
Fjerdesporet, "Tides Of The Moon", viser med sitt psykedeliske tilsnitt og noe uortodokse arrangement en mer eksperimenteringsvillig side av Mercury Rev. Så stivner det til litt, og vi får servert en liten rekke med ganske cathcy låter à la "Goddes On A Highway", det er bare litt leit at det høres ut som b-sider fra forgjengeren.
Sannheten er vel at her er mye snacks, men også en del retningsløs fomling. Flere av låtene blir dryge fordi de sjelden, eller aldri, når det klimaks vi blir sittende, nesten overspent, og vente på. Det går for bandet, men det gikk desverre ikke for meg, så jeg kan vel si at det tidvis er godt å være med gjennom "All Is Dream", men skal du nå klimaks her, må du slappe av og roe forventningene noe. Da skal du høre at den slettes ikke er så dum likevel.
*Diskutere musikk?
*Fine Pop Power
*En hel mengde plateanmeldelser
*St. Thomas-intervju
Kommentarer fra brukere
| wrecker |
25/10/2001 - 15:05 |
det er nok mister grasshopper det:) |
|
| Rune B. |
24/10/2001 - 14:53 |
Noen som vet svaret på Mercury Revkonkurransen eller? Er drithypp på å vinne den pysjen! |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon