|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Macy Gray - The Id
 [Sony] Tante Macy er tilbake, akkurat like tannløs og triviell som ved forrige korsvei. 2/10
Man trenger ikke hete Sigmund for å skjønne hvor Macy Gray vil med tittelen på sitt andre album: Id er jo - i psykoanalytisk teori - den instinktive, ukultiverbare delen av underbevisstheten, den som står for begjær, drifter og andre underlivsrelaterte uhumskheter i våre indre liv. Mjau, så freaky. At damen så til de grader røsker bort sin ideologiske underbygning med musikk som svinser mellom likegyldighet og ren, skjær anti-sex er knapt noen overraskelse, særlig ikke for de av oss som bevitnet den velfødde kalkunen av en konsert hun serverte på fjorårets Quart - snakk om overkill, gitt.
"The Id" er en naturlig forlengelse av debutalbumet "On How Life Is" (1999), noe som jo legger alt til rette for en nok en suksess hos Joe Cocker-segementet av norske platekjøpere. Det hele er nynnbart, lettfattelig og fryktelig, fryktelig kjedelig, basert som det er på en kvalitet Macy Gray strengt tatt ikke er i besittelse av: Stemmeprakt. Tekstene er en annen kilde til irritasjon - lettvinte hippiefakter og besyngninger av the crazy life. Litt pre-Toscani Benetton, litt stein og nestekjærlig Roskilde-camp, litt - ugh - Morcheeba-visdom. Trist som... ja, du skjønner.
Det gjentas til det kjedsommelige at soulstjernene skinner skarpt i år, og jeg vil minne om Maxwells Now og Mary J. Bliges No More Drama som begge ble sluppet tidligere denne måneden - sterk lut for både kjød og sjel, døm derrane. Tilhører du den mer poppigt orienterte lytterskaren, har Nina Persson nettopp gitt ut sin første soloskive. Den kiler, den også. Macy Gray befinner seg langt ute i det lumske farvannet mellom disse ytterpunktene - ispedd en dæsj gjøgleri - uten å foredle eller ta opp i seg noen av deres kvaliteter. Det, kjære leser, er problemet.
At ellers anstendige artister som Mos Def, Angie Stone, Slick Rick og Erykah Badu gjør minst mulig av seg i dette sammensuriet av hese vrinsk og steril danskefunk (jo, det er et begrep), bør vi kanskje være takknemmelige for. Freak me, sier nå jeg.
*Erykah Badu - Mama’s Gun
*Mary J Blige - No More Drama
*Maxwell - Get To Know Ya
*Morcheeba - Fragments Of Freedom
*Hva synes DU om denne plata eller denne anmeldelsen?
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon