|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Suzanne Vega - Songs In Red And Gray
 [A&M/Universal] Endelig kom det Vega-albumet mange har ventet på siden "Solitude Standing". Gjennomgående flottere låter, varmere helhet og bedre stemme enn på lenge. For ikke å glemme de tidvis suverene tekstene. 8/10
1987s "Solitude Standing" har fulgt meg gjennom hele oppveksten. Jeg var ikke veldig gamle kraken den gang, men takket være min far oppdaget jeg låter som "Tom’s Diner", "Luka", og ikke minst - en av tidenes beste låter - "Gypsy". De holder fortsatt like høy standard, og albumet ellers er også satt pris på med jevne mellomrom.
Siden den gang har det derimot ikke kommet noe album fra Suzanne som har berørt og fenget på samme måten. En og annen sang har det selvsagt vært, men ikke på samme vis, og ikke på et brett, som på "Solitude Standing".
Da er "Songs In Red And Gray" svært gledelig. Kanskje hoppes det ikke så det blir hakk i taket hele veien - en kanskje liten, men ikke helt ubetydelig håndfull låter er heller kjedelige saker. Uansett hennes beste på lenge, og faktisk et av de beste.
Allerede når platen begynner tar man seg til hjertet. "Penitent" er en slik sang Vega gjør når hun er på sitt ypperste. Visepop med folktendenser og programmerte rytmer, og vokal overlegenhet. Den litt sløve, men vakre stemmen, og lett opphissende strykere.
forgive me all my blindness
my weakness an unkindness
as yet unbending still, synger hun, og er strålende til resten av melodien.
Hun skal ha uttalt at dette nok er hennes mest personlige album, og at hver sang virkelig har blitt jobbet frem som noe bortimot en terapi. Dessuten hvordan hun bruker metaforer mye for å få en viss avstand, men likevel kunne være personlig. Hun lykkes godt med det.
Albumet avsluttes praktfullt med "St. Claire". En Jack Hardy-komposisjon, men som formidles fullstendig strøkent av Vega. Sangen er vemodig, men dens akustiske, men likevel så livsfulle og fargerike form, kunne ikke vært en vakrere avslutning. Vega synger som vanlig strålende.
Mellom de to eksemplene har man vært innom så mangt, men takket være både hennes karakteristiske stemme og Rupert Hines frodige produksjon, er tråden intakt hele veien. Hines har tydelig tatt vare på alle elementene albumet består av, og resultatet er flerholdig og snilt, men givende lytting. En plate å unne seg.
*www.suzannevega.com
*Buddy & Julie Miller - s/t
*Ken Stringfellow - Touched
*Karen Jo Fields - Embrace Me
*Hva mener du?
Kommentarer fra brukere
| undende |
10/10/2001 - 00:00 |
denne var kort. anmeldelsen altså. skjer det noe rart her på sidene om dagen eller? nye systemer og greier?
ellers må jeg jo si at jeg er ganske enig i det som står over. |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon