|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Ida - The Braille Night
 [Tigerstyle/Tuba] Dette amerikanske bandet består av 3 jenter og 1 gutt, og sammen lager de lavmælt melankolsk gitar-pop. Noe av materialet på denne plata er intet mindre enn utrolig fint, men det er desverre en del låter her som ikke blir mer enn ok, eller direkte kjedelige. De sterke låtene veier uansett nok opp til at dette er en utgivelse man kan anbefale. 7/10
Ida kommer fra Chicago i USA, en by som de siste årene har vist seg å være viktig i dagens musikk-verden. Alt fra instrumentale helter som Tortoise til det gladtriste Sea And Cake til indie-rockerne Braid har hatt utspring i denne byen, og her kommer Ida inn som nok en viktig aktør.
4 personer danner dette stillferdige bandet, som først og fremst fokuserer på tradisjonell amerikansk melankolsk poprock, hvor melodiene er det viktigste. Bandet hadde en kort visitt innom Capitol Records som ville slippe deres forrige album "Will You Find Me", men på lik linje med band som Texas Is The Reason, Jawbox og Jimmy Eat World ble de ned-prioritert, og plata ble lagt på is. Tigerstyle Records kom inn i bildet, og fikk forhandlet fram rettighetene til utgivelsene. Låtene på "The Braille Night" ble spilt inn på samme tid som "Will You Find Me", men dette var de låtene bandet fant for rolige og nedstemte til å passe på noe annet enn en egen utgivelse. Tigerstyle Records slapp forresten ifjor San Diego-bandet Tristeza's siste album, som var en hyggelig overraskelse.
Ida har basis i akustiske gitarer, bass og trommer, men krydrer til tider lydbildet med cello, fiolin og piano. Produksjons-messig er dette ganske avslappet og naturlig, og det er et pluss i min bok. Dette kunne lett blitt en ambisiøs plate, men den fortoner seg heller som bare fin. Vokal-prestasjonene er det viktigste på denne utgivelsen. Gitar-melodier etc er ofte veldig standard, men når 2 av jentene deler det vokale med det resterende mannlige innslaget, og de har så bra stemmer som de har, redder det en hel del.
Oppturene ligger i de minst "abstrakte" låtene, da jeg er en hund for streit men bra poprock. "Arrowheads", "So Long", "Blizzard of '78", såvel som tittelsporet, er de låtene med mest nerve og de beste melodilinjene på denne utgivelsen. Der "Will You Find Me" var mer upbeat og rett-fram, er "The Braille Night" fin og nede.
Denne utgivelsen er noe ujevn, men som sagt er det et par ting her som redder det hele i land.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon