|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Ian Brown - Music Of The Spheres
 [Polydor/Universal] Ian Brown, tidligere vokalist i The Stone Roses, gir nå ut sin tredje soloskive. Selv om det er langt fram til det samme nivået som The Stone Roses i perioder befant seg på, er det ingen tvil om at dette er det beste Brown har prestert på egenhånd. 7/10
Tidligere utgivelser fra Brown er Unifinished Monkey Business (1998) og Golden Greats (2000). Disse er for all del god skiver, men det er klasseforskjell mellom disse to og hans tredje utgivelse Music Of The Spheres. Selv om Ian Brown fortsatt spiller britisk tradisjonell rock som samtidig ønsker å være alternativ og som er inspirert av god gammel britpop, blir det for lettvint å si at han ennå preges av å ha vært vokalist i The Stone Roses. For her er både nye og gamle retninger som alle passer han utmerket.
Det åpnes så bra med låta "F.E.A.R" at resten av skiva nesten blir oversett. Det er fortjent utfra "F.E.A.R", men likevel ufortjent ovenfor Brown og de åtte resterende låtene. Men åpningslåta tar deg med ut i rommet. Det er musikk av og for sfærene og alt du trenger å gjøre er å ta plass i romfergen, feste setebeltet og trykke på play. Det er noe teatralsk over låta og du får nesten inntrykk av å ha hovedrollen i en eller annen science-fiction film. Tar du i tillegg og leser alle tekstlinjene i låta vil du finne ut hva "F.E.A.R" står for. "The Gravy Train" kjører i samme spor, men blir ikke like interessant. Men det er en god låt med elektrisk og akustiskgitar krydret med fuzzbass, piano og elektronikk. Brown tør å forske og prøve nye ting. Selv om mye av vokalen hans holder seg innenfor trygge omgivelser og innpakningen ofte presenteres i samme papir, er det overhodet ingen tvil om at Brown er en dyktig fyr og at Music Of The Sphere er et knallbra album.
Etter "The Gravy Train" kommer helt greie låter som "Bubbles", "Northern Lights" og "Whispers", før vi får spanske "El Mundo Pequeño". Låta er strålende, men hva det betyr må du ikke spørre meg om. Ian Brown avslutter sterkt med "Forever And A Day" og "Shadow Of A Saint". "Forever¿" bryter litt med resten av stilen på skiva. Her åpnes det med en femtisekunders gitarsolo før kassegitar og sang preger resten av låta med litt elektronisk sminke. "Shadow¿" gir en god følelse og er mer oppløftende for humøret enn jeg vil tippe de andre låtene er. Dette er ikke negativt ment. Jeg bare sier at du oftere vil trampa takten til den enn til de åtte andre. For her er mer tilgjengelig instrumentbruk og fengende toner som krever mindre tålmodighet av lytteren enn resten av skiva gjør.
Det er gledelig å høre at også Ian Brown lykkes med sine ting etter bruddet med The Stone Roses, ettersom både gitarist og låtskriver John Squire og bassist Mani (John Mounfield), har lyktes med henholdsvis Seahorses og Primal Scream. Ta deg tid og gi Herr. Brown en fortjent sjanse!
Kommentarer fra brukere
| Tommy |
16/10/2001 - 11:32 |
Så han på quarten.. Det var helt greit faktisk ! Sleit litt med å komme igang med "My Star", ellers var det bra. Konserten fikk ok kritikker fra avisene også.
"I see you all got smiley faces, cause youre about to see oasis" -Ian Brown, quart |
|
| rosa |
10/10/2001 - 00:00 |
ian brown vil aldri, aldri kunne gjøre det han gjorde sammen med stone roses på egenhånd. aldri!!!
noen som han på quarten? det var pinlig det:( |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon