|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Maximilian Hecker - Infinite Love Songs
 [Kitty-Yo/Tuba] Maximilian er en ung, forsiktig tysker som lager lette, fine sanger. Noen ganger er de akkurat hva man trenger. Likevel er ikke alt bare fryd og gammen. 7/10
23åringen står for alt på platen på egenhånd bortsett fra produsenthjelp av Tommi Eckart. Før han signet på cred-labelen Kitty-Yo (som vi blant annet kjenner Peaches og Gonzales fra), var han etter sigende stadig å se på hjørnet av Berlins hippere steder med gitaren på brystet, covrende Oasis-låter. Vel, han fikk heldigvis "bedre" ting å ta seg til.
Blant annet å spille inn dette albumet som inneholder nok emosjonelle og forsiktige indiepopviser til at vi både snur oss og hører etter. Kanskje er ikke samtlige å ta seg til brystet for, men jeg vil likevel tippe at vi nok vil høre fra mannen senere også. Da er det ikke umulig han serverer selve kullkalven.
Bortsett fra at de fleste sangene er svært flott lytting, er det andre man ikke annet enn kjeder seg gjennom. De gjør slettes ikke vondt, men er sanger som sikkert også er ment å være forsiktige og hengehodet, men som bare er trauste og intetsigende. De har ikke melodien som får det til å krible på ryggen og suse behagelig i ørene som de andre.
Heller er for eksempel "Cold Wind Blowing" å foretrekke. Som de andre er også denne stillegående, og noe bortimot sjenert, men uhyre vakker. Som det mer eller mindre eneste som skiller seg skikkelig ut på platen, ender låta i en skranglete gitarkaskade. De første gangene jeg hørte partiet føltes det som om det ikke tjente noe formål med slikt bråk overhodet, men desto mer hele platen har tatt del i de audiovisuelle følelsesregistrene mine, desto mer blir dette utbruddet også satt pris på. Det tjener et formål, nemlig å løse opp, og er dessuten ganske naturlig i både sangen og plata som helhet. Platas topp, om du vil. Og, ikke aller minst, det låter jo glimrende. På flere måter slik for eksempel Mogwai gjør når de släpper loss.
Da er det synd at ikke alle er av samme kaliber. Jo visst avsluttes plata med usannsynlig vakre "Today", og det er fortsatt nesten to håndfuller til som gjør at man sitter og vugger i takt i sofaen, og ikke vet helt om man skal gråte eller gapskratte, men av tolv i alt er ikke det nok for å være en utelukkende vinner. Særlig med tanke på at et par av sporene blir ødelagt av en tilsynelatende påtatt hviskende og slepende vokalvariant som irriterer grenseløst.
Ellers synger han svært behagelig på en litt "vanlig" og lys måte, men med den nødvendige X-faktoren et sted i det fjerne. Da er Maximilian strålende, da er det praktfullt å lytte, og da kan man faktisk nesten ikke vente med å få høre mer.
Kommentarer fra brukere
| sauerkraute |
20/10/2001 - 16:03 |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon