|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Ben Christophers - Spoonface
 [V2/MNW] For to år siden debuterte en ung mann kalt Ben med forsiktige, vakre melodier, intens stemme, gitar og naive, programmerte beats med albumet ”My Beautiful Demon”. Nå følger han endelig opp med mer av det samme, pluss litt til. 7/10
Det er ikke veldig mye som har forandret seg, men likevel nok til at man ikke får følelsen av å høre det samme albumet på nytt. En naturlig oppfølger, er det vel det heter. En aller oftest veldig god sådan. Mye fordi Ben Christophers absolutt fortsatt holder på særpreget sitt, dels fordi hans nye retninger er ganske vellykket.
Åpningssporet ”Leaving My Sorrow Behind” er også det første møtet med den ”nye” Christophers. Det er fristende å beskylde han for å ha forsøkt å snekre sammen en hit (for det har han vel manglet) med denne, men uansett er det ikke usikkert at han har lykkes. Hør for deg Garbage, bare med helt andre mennesker - slike som sørger for intensitet og feng fremfor kjølighet og usjarmerende teknofisering - og du er ikke så langt unna. Låta kan kanskje være vanskelig å svelge for mange av dem som la sin elsk på Christophers ved forrige korsvei, men det gjør den ikke dårligere.
Videoen til låta er dessuten svært fornøyelig. Han fortjener en hit med denne.
Christophers og produsent David Kosten har muligens hatt mer penger til arbeidet mellom hendene denne gangen, det er ikke vanskeligere å forstå enn å bare høre hvordan hele platen er betydelig mer studiøst produsert. Varmen har med det delvis forsvunnet, men heldigvis har Christophers en hel del av det ved seg selv og stemmen sin.
Man savner dessuten noe av den sakralheten som hvilte over spesielt tittelsporet på den forrige platen hans. For eksempel er - i motsetning til ”My Beautiful...” - tilstedeværelsen av strykere minimal. Kun på tittelsporet får man litt av det, og ikke på langt nær på den samme stemningssettende måten som forrige gang.
Nok om fortid. ”Spoonface” er utvilsomt et glimrende album, men sammenlignet med debuten blekner den noe. Man ble bortskjemt den gang.
Oppfølgeren hans har flertallige veldig gode sanger, et par middelmådige, og egentlig ingen man kvier seg for å høre igjen. Fortsetter han derimot tendensen han så vidt har begynt på her, kan det bli farlig neste gang.
De fleste andre plater er uansett ikke like bra som denne. Det er bare å sette seg ned med "The Opium Willows”, og la Christophers kraftfulle, såre, men samtidig klokkeklare stemme slå i mot deg, eller spille opp ”Easter Park” og bli med en tur dit. To av de flotte, og det er nok av dem her.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon