|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Pink Floyd – Echoes (The Best of Pink Floyd)
 [EMI] Denne samleplaten inneholder nok noe av det beste Pink Floyd har laget av musikk, men forferdelig mye drit også. 7/10
Uvennene Roger Waters og David Gilmour har her blitt enige om en samling låter fordelt på 2 cd-er som skal representere det ypperste av Pink Floyd. Det er låter tatt fra hele karrieren til bandet, fra de psykedeliske sekstiåra da Syd Barrett var den kunstneriske hjernen, via storhetstiden på 70-tallet, og til de siste tiåra hvor Pink Floyd har vært noe av det jævligste som fins. Noen vil kanskje påstå at Pink Floyd har vært et møkkaband helt siden Syd Barrett tok den syrebiten for mye, mens mer moderate musikkelskere nok heller vil enes om at etter The Wall fra 1980 gikk det bratt nedover for bandet. Da sluttet Roger Waters, og musikken ble forutsigbar og veldig kjedelig.
Cd-settet åpner briljant med Astronomy Domine fra den legendariske førsteskiva The Piper At The Gates Of Dawn, og deretter bandets andre singel See Emily Play. Det betyr allikevel ikke at det er noen som helst kronologisk sortering på låtene. Alt er blandet sammen slik at man får klassikere fra 60- og 70-tallet og innimellom en del drit signert David Gilmour fra de to siste tiårene. Det er disse låtene som trekker ned og gjør det vanskelig å høre cd-ene i sin helhet.
Tidligere har jeg stort sett avfeid alle Pink Floyd plater uten Syd Barrett, men etter å ha hørt denne samleren må jeg medgi at de ga ut mye fett på 70-tallet også. Time fra bestselgeren The Dark Side of the Moon har en åpning som mystiske syrerockband kunne drept for, Sheep fra ’77-utgivelsen Animals har et midtparti som virker friskt og nyskapende den dag i dag, mens hele One of these Days fra Meddle er en studie i unikt lydbilde samtidig som de frekt, men tilgivelig låner deler av kjenningsmelodien til Dr. Who. Det er rett og slett mye gull å hente her, selv om kanskje låtskrivingen aldri var så spennende etter at Syd Barrett forlot bandet. Det er eksperimenteringen med instrumentene som er mest interessant på 70-tallet.
 Set the Controls for the Heart of the Sun fra 1968 må forresten være den feteste blandingen av psykedelia og tidlig spacerock som noensinne er laget.
Cd-settet slutter med Syd Barrets Bike fra førsteskiva. Kanskje den mest naive og vimsete popsike-låta som noensinne er laget, men også et bevis på den avgjørende rollen Syd Barrett spilte for Pink Floyd sin tilblivelse og kreative innfallsvinkel. Med denne dobbelcd-en har du uansett det viktigste av Pink Floyd, pluss litt møkk.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon