|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Southern Isolation – Southern Isolation
 [Baphomet/Housecore/MNW] I soverommet sitt et sted i USAs sørstater sitter Opal med gitaren sin, forteller typen og produsenten hennes, Panteras Philip Anselmo, i et langt forord. På denne MCD’en viser hun oss rundt i sitt smertefulle univers med ganske enkle virkemidler. 8/10
Dette er en utgivelse jeg frykter kan komme til å falle mellom to stoler for den jevne tilhører. Bookleten gir klare assosiasjoner til metal om man blar fort igjennom den slik de fleste gjør når de handler musikk. Stilen man finner her har svært lite med metal å gjøre. Musikken passer ikke helt i noen kategori, men den beveger seg i nærheten av visesang og country, med et mørkt fortegn. Jeg vil kalle det balck sørstats goth. Båser er gode å ha.
Southern Isolation er Opal med et backingband som holder seg godt i bakgrunnen. Som musiker er hun forfriskende ubesudlet. Det kan virke som hun nærmest ved en tilfeldighet snublet over terskelen til det offentlige rom, og inn i et studio. Resultatet så langt er denne firelåters EP’en. Selv velger hun å kalle musikken sin kosmisk depresiv. Kanskje et uttrukk for ydmykhet, men en slik betegnelse lar ikke Southern Isolation komme til sin fulle rett. Det er depresivt, og det har dimensjoner, men det er også noe annet enn den ensidig nitriste musikken jeg assosierer med beskrivelsen hennes.
Det kan virke ganske nakent, Opal og gitaren hennes spiller første fiolin nesten hele tiden. Bandets hovedbidrag er å skape dybde, en slags kjellerfølelse som omslutter kvinnen med kassegitaren og danner hennes univers. Hammondorgel og slide-gitar er viktige instrumenter her, samt en akkurat riktig porsjon med romklang. Når lydbildet skal gjøres litt fyldigere dukker det opp et piano og/ eller en el-gitar. Sistnevnte er brukt på en litt flytende måte ikke helt ulikt den stilen Neil Young har i film-musikken til ”Dead Man”.
Dette står svært godt til Opals lyriske bestrebelser. Hun skriver enkelt og nesten barnslig personlig. Det som imponerer meg mest er at hun favner så bredt i sin tilnærming til det å være følsom og mørk til sinns. Den første låten har f.eks. som hovedtema det å ha omtanke for en annen mørk sjel. Skal man prøve å trekke ut en helhet her så må resultatet bli det å være helt i sin egen verden, sitt eget værelse. Tre av låtene kan sies å være skrevet fra dette perspektivet.
I låt nummer to har Opal til en avveksling satt seg i solveggen. Her sitter hun og mimrer om en perfekt dag hvor hun drømte seg bort. Det dreier seg dypest sett om å suge ut livslyst av det tankegods man ellers opplever som tungt. Jeg vet ikke om jeg synes denne visen passer så godt inn i sammenhengen her, selv om jeg isolert sett liker låten. Kanskje burde den ha fått hvile til et eventuellt album. Uansett er dette depresjon for viderekomne. Det passer for dem som har innsett ambivalensen som ligger i det mørke.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon