|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Boz Scaggs - Dig
 [Virgin] En mann det er lett å sette pris på en kald novemberkveld, enten du kveiler deg inntil din kjære for litt kroppsvarme eller skulle ønske du gjorde det. 7/10
Gamlingene har gjort det sylskarpt i år, fra Nick Lowes virkelig fantastiske «The Convincer» (jeg har nihørt på den en måned i strekk og er ennå langt fra ferdig) til John Hiatt, Neil Finn, Robert Cray, Isley Brothers og Leonard Cohen, for å nevne en raus håndfull. Boz Scaggs føyer seg pent inn i de verdiges rekker med en skive som på sitt beste skinner av overskudd, varme og - du gjettet det kanskje - soul. Det lyder moderne og samtidig kledelig tidløst.
Det er nødvendig å trekke fram enkelte topper fra «Dig»: «Sarah» er en lun vårdag av en låt, komplett med innsmigrende koringer og sparsommelig programmering under Boz’ nærmest overraskende flotte røst. «Miss Riddle» tar oss til mer urbane trakter, rent lydlig, og Roy Hargrove Jrs blåsermagi virker ennå sterkt, om enn ikke like sjelsplintrende som den gjorde på D’Angelos «Voodoo» - sånt kan man ikke forlange heller. Og «Desire» er stillferdig dramatisk, med et strykerparti som bryter og skaper sårt liv midtveis i sangen.
Litt mer problematisk lyder det når tempoet skrus opp. Plutselig husker jeg hvorfor jeg ikke synes Chris Rea er noe særlig til hederskar, og når gitarspillet i tillegg også tar overhånd enkelte ganger og suger fokuset ut av melodiene, uteblir nødvendigvis toppkarakteren denne gangen. Men det synes jeg ikke det er riktig å henge seg for mye opp i, så finfint de resterende delene av skiva fungerer.
Gubbesoul? Ja, kanskje det. Men «Dig» låter likefullt uhyre mye friskere og mer potent enn hva semi-soulstere à la Macy og Lenny har prestert tidligere i år. Det sier ikke så mye, kanskje, men forhåpentligvis nok.
Kommentarer fra brukere
| Hasse Rosbach |
05/12/2001 - 22:31 |
dette albumet er utrolig bra, men det er ikke groovy som hans album fra slutten av 70-tallet. David Paich (Toto) har gjort en utrolig bra jobb, og en av verdens mest brukte session gitarister, Steve Lukather, spiller sin mest "weirde" solo noen sinne på dette albumet.
Min rate av seks stjerner: * * * *
En ekstra stjerne deles ut for produksjons kvaliteten! |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon