|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Petter – Petter
 [Bananrepubliken/BMG] Petter lander et sted mellom sine to forrige album, og selv om han ikke setter noen nye standarder, skulle det undre meg om ikke de som allerede har sansen liker denne også. 6/10
På debuten, den flotte ”Mitt Sjätte Sinne”, opparbeidet Petter seg en grundig troverdighet innen kretser som er opptatt av slikt. Et ofte ganske laidback album, med en glimrende stemning tvers gjennom, gode rim og fin flow. Da han fulgte opp med ”Bananrepubliken” var det derimot mange som satt ryggsekken i halsen, men fylt med en suveren banger etter den andre, metallisk, tungt og sinnsvakt fengende, var det likeså en veldig bra oppfølger.
Så var det denne, et selvtitulert tredjealbum, og overraskende nok – etter hvor bra det faktisk går/har gått for han – en Petter i selvforsvarsposisjon. Akkurat det er vel noe han strengt tatt ikke hadde behøvd, han har bevist det han trenger å bevise nå, og skulle heller gjort seg enda mer breial enn på forrige album. Det ville definitivt kledd han mye mer. Hvorfor han i all verden føler han er nødt til å sette seg i posisjon ovenfor skylapppkledde undergrunnsnisser er meg helt uforståelig. Nå er det riktignok ikke temaet hele veien, men slik jeg ser det burde han heller oversett de andre, og dyrket seg selv enda lenger. Om Petter er ”ekte” eller ikke? We don’t give a fuck.
Når man så har fundert seg (irritert seg litt også?) ferdig med det, kan man derimot la det som faktisk er bra med albumet skylle over seg. ”Va E’ På G?” gir deg en Petter-banger akkurat slik du liker den, ”Över Nu...” sender riktignok tankene til amerikanske SPOOKs, mest på grunn av Nathalie Tensayes praktfulle sang i refrenget, men er uansett også en slik soft-låt Petter gjorde spesielt godt på førsteskiva.
Ellers anbefales gjerne intro-sporet i selskap med Robyn - fett driv, bra produksjon, og trivelig vokal fra begge. Singelen ”Tar Det Tilbaka” liker du sikkert allerede – Natural Bond i kjent stil, slettes ikke ille.
På ”Lägg Av” har Kiboy & MAli sørget for albumets kanskje mest spennende beats. Lett krakilsk, møkkete, og med minimalistiske pianotraller, står det instrumentale strøkent til Petters rap. Og slike skulle man så gjerne hatt flere av. Når han tok de skrittene fra første- til andrealbumet, kunne man gjerne fått et eller annet nytt på denne også, men det går i litt for mange kjente spor til at den kan måle seg med noen av de foregående. Produksjonen er slettes ikke ille, men er ikke like hverken helhetlig eller stemningssettende som på debuten, heller ikke like kantete som på oppfølgeren. Litt av begge, men ikke som noen av dem.
Skikkelig hyggelig altså. Sjelden suverent.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon