|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Joe – Better Days
 [Jive/Zomba] Joe Thomas er endelig tilbake etter fjorårets suverene ”My Name Is...”. Mr Smooth skuffer ikke særlig denne gangen heller. 8/10
Joe hevder til det engelske magasinet Blues & Soul at dette er hans ”What’s Going On”, Marvin Gayes mesterverk fra 1971. Når han tar i så pass synes jeg egentlig ikke det er noe galt i å ta utgangspunkt i det. I hvert fall for en stakket stund.
”Better Days” kommer selvsagt aldri til å bli stående som det monumentet, den bautaen ”What’s Going On” er. Tematisk kom sistnevnte mer eller mindre perfekt – den tok for seg problematikk få hadde gitt en tanke innen musikk på samme måte på den tiden. Musikalsk er det fra ende til annen (til og med ved siden av også – veldig mye av det som ble tatt opp, men som ikke kom med er himmellikt. Sjekk de luxe-utgaven) en triumfferd i hundrede prosent troverdig soulmusikk med latter, tårer, svette og følelse i hver tone. Men det er ikke den plata vi egentlig skal snakke om nå.
Det Joe tenker på når han gjør denne sammenligningen er hvordan han også tar for seg temaer utover forførelsens kunst, og hva han vil gjøre når den delen har gått i boks. Tro meg, det er mye soveromslyrikk denne gangen også.
Men en av de mest uvanlige er ”What If A Woman”, hvor Joe setter spørsmålstegn ved menns adferd, og hvordan de ville reagert dersom vedkommende hadde byttet rolle med en kvinne. Interessant, om ikke noen kjønnsfilosofisk genistrek. Fiffig er det i hvert fall fra en mann som Joe. Knallspor uansett.
En annen som peker seg ut er det fullstendig overflødige sporet ”Ghetto Child”. Joe gjør vokaljobben strålende, langt over medium der hvor han er tilstede. Derimot å la selveste draugen, Shaggy, få innpass er helt uforståelig. Ødeleggende. Mildt sagt. Ille, om ikke like fullt, er også barnekoret. Noen vil selvsagt synes det er på sin plass, men nå er det jeg som har ordet. La heller de dårlige dagene til Michael Jackson ta seg av den biten. Teksten er uansett uvanlig concsious til Joe å være. Denne gangen er det flere av dem også, men i de tilfellene fungerer det på alle kanter.
Den etterfølgende ”I Like Sexy Girls” er derimot ingen enkel nøtt. Ærlighet varer som kjent lengst, men det er ikke dermed sagt at man behøver si alt rett ut. Flat tekst, krampaktig flørt med orienten, og en heller – i denne sammenhengen – upassende gladlåt.
Der stopper også all misnøye fra min stol.
 Produsentmessig gjør både Joe selv og Allen ”Allstar” Gordon en veldig god jobb. De tilfører ikke sjangeren betydelige friske skudd, men sørger i det minste for at den føres videre med allerede eksisterende kvalitet. På ”Isn’t This The World” har allestedsværende The Neptunes styrk spakene, og dessuten skrevet låta. De er derimot overraskende anonyme i forhold til hvor markante de har vært på det meste annet de har hatt fingra på. Liker låta gjør vi lell.
En smyger som ”Lover’s Prayer”, bangeren, og den svært velvalgte singelen ”Let’s Stay Home Tonight” er andre spor som gjør dette albumet nærmest gull verdt. Joe Thomas viser enda en gang at han er en veldig flink låtskriver (”Let’s Stay Home ” er riktignok skrevet av noen andre), han viser igjen at han synger bedre enn de fleste. Han holder fortsatt tronen som den fremste formidleren av utsøkte kjærlighetssanger, men også at han absolutt har mer å komme med. Soulåret har hovedsakelig vært svært gledelig, og med denne på tampen av 2001, må det være lov å glede seg til neste år også. Jeg er glad.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon