|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Graham Coxon - Crow Sit On Blood Tree
 [Transcopic/EMI] Ikke noe mesterverk fra’n Graham denne gangen heller, dessverre. 5/10
Like lite som Damon Albarns sideprosjekter - det være seg soundtracks til islandske filmer, gjestevokal på andre artisters låter eller tegneserie-avant-pop (Gorillaz) - har noe med modergruppen Blur å gjøre, er Graham Coxons soloutgivelser på noe vis forlengelser av det på flere måter enormt store britiske bandets gjøren og laden.
Den bebrillede gitaristens tredje (eller fjerde?) utgivelse på egen hånd, “Crow Sit On Blood Tree” føyer seg inn i rekken av Blur-assosierte prosjekter som nok er mer tilfredsstillende for aktørene selv enn publikum - dette er nemlig ujevne saker.
Coxon er best på de naive, akustiske snuttene - for eksempel “All Is Gone” og “Too Uptight”. Sangstemmen hans er like begrenset som den er sjarmerende, og gitaren lyder kledelig sober og nedstrippet på de beste låtene - en referanse, om du ønsker det eller ei, vil klart kunne være Becks “One Foot In The Grave”.
Tyngre å svelge er det retningsløse lo-fi-rælet som fortsatt preger deler av Graham Coxons soloutgivelser. Å kokettere over hvor dårlig man kan få en ellers middelmådig låt til å høres ut, har sjeldent vært mindre appellerende enn akkurat nå. På “Thank God For The Rain” prøver han seg som protestsanger, noe jeg håper han en gang vil skamme seg dypt og inderlig over.
Med andre ord: Ventetiden til den bebudede Blur-skiva blir ikke kortere med denne. “Music Is My Radar”, derimot - bandets hittil siste singel - kribler, røsker og river fortsatt. For en låt.
Kommentarer fra brukere
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon