|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Cornelius – Point
 [Matador/Tuba] Keigo Oyamada heter han egentlig, denne japaneren med det åpne sinnet og tilsynelatende uoverkommelige trangen til å gjøre akkurat som han selv vil. Det ble det god musikk av på hans forrige ”Fantasma”, og det har det igjen blitt strålende musikk av på ”Point”. 9/10
Jeg ble forleden spurt om hva denne Cornelius spiller. Tro meg, det finnes det neppe en enkel forklaring på. Likevel er det nok ikke helt galt å si at han har basen sin i electronica, men at han likevel spiller særdeles elegant og annerledes popmusikk. Samtidig er det sterke influenser fra singer/songwriter-tradisjoner her, bossanova såvel som soft-rock. Skulle jeg sammenligne, har jeg vært inne på tanken om en blanding av Simon & Garfunkel i selskap med The Beach Boys parret med en mild utgave av Aphex Twin på utflukt med Pizzicato Five uten hyperaktivitet. Tenk gjerne i visse Stereolab-gater også.
Hvor ufordragelig det enn måtte høres ut; det er pirrende lytting. Ekstraordinært faktisk.
Da hans forrige, ”Fantasma” fra 1998, har gitt meg veldig mange gode stunder, er det med enorm glede jeg hører for eksempel ”Smoke”, eller den etterfølgende ”Drop” – som også er første singel herfra. Dette låter helt klart mer organisk, og både låtene og albumet som helhet er betraktelig mer fokusert. Luftig, sval vokal hånd i hånd med spastiske rytmer og metalgitar-soloer, og likevel er det aldri tvil om at det er Cornelius, et japansk geni, som står bak.
Respekten for satte konvensjoner om hva som er lov å blande og ikke er ikke-tilstedeværende, og det er ytterst, ytterst sjelden at resultatet av det lykkes i like stor grad som det Cornelius får til.
 Det sies at han er noe av et kontrollfreak, og man kan tro hva man vil om det, men uansett er hver blipp, hver blopp, hvert strøk over gitaren, hver beat og hver harmonikoring like effektiv i hver enkelt komposisjons tilfelle akkurat som det binder enkeltdeler og albumet som helhet sammen. Mr Oyamada har ikke overlatt noe til tilfeldighetene, og har samtidig ikke mistet noe av den impulsive og levende følelsen over musikken av den grunn.
Vakrere, mer vital og fengende har du ikke fått i 2002 ennå. Denne blir det garantert mye prat om.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon