|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Nate Dogg – Music & Me
 [Elektra/Warner] Sjefen over alle pimp-croonere er her med album nummer to, og med tanke på alle låter han har hevet med sine ypperlige refreng, er det lett å forvente storstas. Men, han skuffer nok litt. 6/10
Ikke dermed sagt at han ikke har noe å fare med. Av nåtidige vokalister er det vel få som klarer å formidle samme feelingen av realt sleasy funk på samme måte som Nate. I hvert fall med like stor overbevisning om pimpingens kunster. D’Angelo har visst da funk, så også Bilal, men dette er likevel en helt annen kategori. Dette er G-funk, men med en syngende vokalist i stedet for rapper. Dette er en hallik - alltid på jobb, og som ikke legger fingrene mellom.
Det er ikke rent få han har lånt stemmen sin til heller. Kurupt, Snoop, Dre, Mos Def og Ludacris er noen av dem, og spesielt sistnevntes suverene ”Area Codes” er bare et eksempel på hvordan han ofte har refrenget i sin makt, og sørger for et groove enda sterkere enn låta kanskje var i utgangspunktet.
Mange er garantert dritt lei å høre Nate på annenhvert rap-refreng etter hvert, men spør du meg er han i hvert fall der i sitt rette element. Posjonert, og uten forventninger om de største krumspringene.
På ”Music & Me” er det akkurat mangelen på allsidighet som gjør at man går lei etter en stund. Selv om han ikke har en uhyre god stemme, har den cool, og utvilsomt en særegen klang. Gjennom fjorten spor blir det derimot litt for mye.
Eller for lite. Spekteret hans er ikke all verden, og det er grenser for hvor lenge det faktisk er interessant å høre på en kar som ikke biter over mer enn et par-tre toner i løpet av et helt album.
Heldigvis ”reddes” han i det minste av gjestene. Et av platens høydepunkt, den herlig tight Megahertz-produserte ”Keep It G.A.N.G.S.T.A.”, inkluderer Lil’ Mo som løser opp med glitrende vokal, mens Xzibit legger et vers mot slutten bare for å sørge for en flott topp på denne kransekaka.
Verre er det med ”I Pledge Allegiance”. Riktignok helt riktig refreng;
I pledge allegiance to all my homies who ain’t never loved a ho and never will/ I give my body and I give my soul to the funk/ May the funk never end.
Linja illustrerer mye av tematikken på plata, men melodien idet dette synges er albumets definitivt verste. Tenk musical eller krampaktig rockopera, og du er i nærheten. Pharoahe Monchs vers hjelper riktignok, men låta som helhet kan ingen ro i land.
Altså rimelig variert, men fordi de fleste beats er mer enn overbevisende, gjestene – blant annet Dre, Ludacris, Snoop og Fabolous i tillegg til de allerede nevnte – løfter opp med gjestevers, er det et album jeg absolutt er glad for å ha fått med meg. Over halvparten av sporene er superfede (om ensformige), og Nate er – som nevnt – overbevisende cool. Da ruller jeg ned vinduet, og cruiser smilende videre.
Kommentarer fra brukere
| 2pac |
24/02/2002 - 21:50 |
den er feans bra !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! thug life
4ever |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon