|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Rinocerose - Music Kills Me
 [V2/MNW] Det strider meg mot å være negativ til band og musikere som prøver nye ting. Særlig nå vi snakker om et så lite oppfinnsomt felt som det housemusikk faktisk er. Likvel må jeg bare være litt streng med Rinoceroses siste album ”Music kills me”. 4/10
En av de største tabbene jeg har gjort som anmelder er å skrive at det supre bandet Air burde vokte seg for å bruke gitarer. Selv om jeg skrev dette etter soundtracket til "Virgin Suicides" (og ikke i forbindelse med den geniale "10.0000 HZ Lendend" der nettopp gitarene blir traktet så utrolig bra) så fortjener jeg egentlig å bli steinet til døde. Jeg nevner denne tabben fordi jeg muligens gjør en light versjon av samme tabben akkurat nå. Men fuck it, vi må tørre å være kritiske. Så får dere heller kaste en stein når den tid kommer.
La oss begynne med å plasere det franske bandet Rinocerose i det musikalske landskapet: Fransk duo som er et gitarband, men digger housemusikk. Jeg kunne sikkert sagt ”house-band” som spiller gitarer, men konvensjonene tillater ikke ordet ”house band”. Det er liksom ikke noe som heter det. Uansett, Rinocerose har noen åndsfrender i feks, Death in Vegas, et band det heller ikke er lett å vite om du skal danse eller headbange til. En annen venn er Moby som de turnerte sammen med i fjor sommer. Ganske ok venner med andre ord.
”Music Kills me” er franskmennenes tredje skive. De klareste referansene er som nevt gitar rock og house, foruten disco og litt roligere ting som St. Germain. Låta ”its time to go now” er nemlig som snytt ut fra den siste St. Germain skiva, mens ”Lost Love” er disco med cheezy smør-vokal. Og singelen da; ”Le Rock Summer”, der gutta serverer gitarsoloer og housebeats i skjønn forening. Sant, så veldig skjønt er det egentlig ikke. Ikke lett og bli klok på dette her. For man skal passe seg for band som gjør ting så ”feil” som det til tider gjøres her. Plutselig gjør de en vending også var det vist genialt likevel. Hvis du blar i gamle utgaver av Natt og Dag finner du garantert eksempler på akkurat slik musikkjournalistikk. Man skyter fra hofta for å tøffe seg også treffer man seg selv i kneet. Nu vel.
Høydepunktet på ”Muic kills me” kan meget vel sies å være ”Restruction D`une Idole Pop”, en av det to meget St. Germain-inspirerte låtene. Et annet hett øyeblikk er ”Professor Suicide” som er en nedtonet housesak, men selvfølgelig med gitarer både her og der. Ingen lette lekende riff på denne plata. Når Rinocerose speller gitar så skal det liksom høres. Endel av de andre låtene kunne godt ha vært gitt ut på kødd.
”Music kills me” er en skive du klarer deg utmerket uten. Men jeg kommer til å følge bandet nøye. For jeg ser ikke bort fra at de kommer med en eller annen musikkals overaskelse en dag solen står ekstra høyt på himmelen. Men det gjør den jo ikke i dag.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon