|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
The High And Mighty - Air Force 1
 [Eastern Conference/Landspeed/Goldhead] Som regel alltid hyggelig å høre nytt med Mighty Mi og Mr. Eon, men denne gangen er det ikke så mye mer heller. 3/6
På ”Home Field Advantage” fikk man i sin tid bekjentskap med to karer og et knippe gjester som på et både hyggelig, morsomt og fengende vis tok for seg hip hop ved å både sende kåte blikk bakover i historien, men også være barn av sin samtid. Mr. Eon var nok kanskje ikke heller der den drøyeste MC’en vi hadde hørt, men den raspete stemmen hans, og absolutt med evnen til å lire av seg kløktige rim, var – og er – det et album jeg fortsatt holder varm med jevne mellomrom.
Siden den gang er det kommet to ”Eastern Coference Allstars”-compilations og det varierte, men ofte gode Smut Peddlers-albumet sammen med blant andre Cage, og nå altså en ny nestenlangspiller.
Om dette derimot er å anse som et slags pausespill eller fullstendig album fra duoen er usikkert, men tatt lengden i betraktning (ca. 40 minutter) og til en viss grad materialet, er dette langt fra like helstøpt som ”Home Field…”. For det første har ikke Mr. Eon på langt nær like mye å si som er veldig interessant å høre på, og produksjonen er i hovedsak ganske slapp.
Den Mighty Mi-produserte introen ”Two Minute Drill” er en fantastisk flott electrosnutt, J-Zone har en ganske hyggelig beat på ”Artillery”, mens det produksjonsmessige høydepunktet kommer på ”You Don’t Wanna Fuck Wit”. Havoc og R.A. The Rugged Man gjester på mikrofonen, og egentlig er dette det beste sporet på hele albumet.
Andre spor, som old school-flørteren ”Illadel Jackmove”, "More In Outs" med Cage, og morsomme ”Mighty Mi In The Land Of Deadstock” er også grei lytting, men de er langt fra klassikere å regne. Generelt føles det som en viss grad av tørke her. Ingen skal behøve å finne opp hjulet hver gang, men en anelse freshness på en eller annen måte bør være der. Verken tekster eller musikk på ”Air Force 1” fremstår særlig friske. Heller som litt uinspirert jokking på en allerede fungerende formel. Sammen med et par høydepunkter, holder de seg med det for så vidt på rett side av det middelmådige.
The High And Mighty bør på ingen måte avskrives, men dette er nok ikke den plata man hadde håpet på. Er man likevel venner av gutta, kan den fint anskaffes uten å føle seg lurt. Kjenner man dem derimot ikke fra før, er nok heller ”Home Field…” å anbefale.
Kommentarer fra brukere
| Prelle |
12/04/2002 - 15:05 |
Jævla kvasi-hip hop. bare fordi de har caps og digger Nike, så betyr vel ikke det at de er MC's. Mer fake folk skal du lete lenge etter. |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon