|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
The Jon Spencer Blues Explosion – Plastic Fang
 [Mute/Playground] Selv om ikke Spencer og gjengen har laget en klassiker med ”Plastic Fang”, er det likevel umulig å ikke la trioens hybridrock røske tak i deg. 4/6
Dersom du spør meg, er det ingen som har angrepet bluesen med rock’n’roll og punk i ryggen som Judah Bauer, Russel Simins og Jon Spencer. Spencer tok med seg skrammel- og øsmentaliteten fra Pussy Galore, og har – i hvert fall etter det første albumet – tatt grådig fra blueshistorien siden da. Graden av blues har riktignok vært fra og til i sterkhetsgrad, men den har vært der hele tiden sammen med et uhyre groove.
På JSBX’s forrige ordinære album, ”Acme”, fryktet man nesten at den rå gløden trioen hadde hatt tidligere var på vei til å falme. JSBX har hele tiden hatt en egen intensitet i lydbildet, og på den plata virket det som om de hadde sminket seg mer enn vanlig i studio, og i hvert fall mer enn de kanskje skulle ha godt av. Albumet før der igjen, ”Now I Got Worry”, var noe av det uttrykksmessig råeste de hadde gjort på lenge, og hoppet fremstod som litt merkelig fra den plata til ”Acme”. Gode plater begge to, men det er ikke umulig at albumet som hadde passet best mellom dem er ”Plastic Fang”.
Her er griseøs og kontrollert skrammel, her er pistrete trommeskinn og brautende fuzzblues grillet på rock som er for tøff for poserende flammenisser. Funkadelic-keyboardist Bernie Worrell er med på ”Hold On”, men JSBX har likevel groove som den svetteste funk på egenhånd også. Spencer synger, brøler, puster og freser fortsatt, og denne gang under overskrifter som ”Money Rock’n’Roll”, Killer Wolf”, ”Down In The Beast”, The Midnight Creep” og ”Shakin’ Rock’n’Roll Tonight”.
I crave the taste of blood, peser Spencer på singelspoert ”She Said”, og man tror han.
For enhver som allerede er vennligsinnet innstil for JSBX vil dette være julekveld, for alle som liker bluestraktert primalrock tatt syvmilssteg inn i eleganse, det samme. ”Plastic Fang” er riktignok ikke der oppe sammen med ”Orange” og ”Now I Got Worry”, men har uansett nok godstunder til å la iveren ta overhånd. Fireren er altså sterk. Veldig.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon