|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Craig Armstrong - As If To Nothing
 [Melankolic/Virgin] Stort anlagt og cinematisk fra klassisk skolert brite med profilerte venner - men «As If To Nothing» greier ikke gjøre seg hverken interessant eller relevant nok. 4/10
Bono, Mogwai, Photek og vår alles onde, onde, onde dildo, Evan Dando - sistnevnte gir forøvrig fra seg et utsøkt livstegn på den første singelen fra platen, «Wake Up In New York» - og en rekke andre mindre kjente, men minst like anerkjente kollaboratører bidrar med det de kan for å få Craig Armstrongs (meg bekjent) andre skive til å gnistre. Dessverre lykkes de bare delvis.
At mannen har teft for smakfull orkestrering, er det liten tvil om - sjekk bare hans strykerarbeid på Massive Attacks «Protection». Æsj, så vakkert. Problemene starter når Armstrong setter seg i førersetet og (bokstavelig talt) dirigerer begivenhetene: Hans visjoner krenger i et musikalsk farvann der new age-nonsens, emosjonell overkill og generell mangel på retning alle er farlige sider av samme isfjell. Og, jadda: Litt for ofte er uhellet ute.
Det fungerer bra på nevnte «Wake Up In New York City», og også «Miracle», der Mogwai gjester med et usedvanlig sobert og likevel storslått humør, gjør inntrykk. På den andre siden av kvalitetsskalaen klarer Armstrong, med god hjelp fra en aldrende og patetisk ire, å ødelegge den beste U2-låten noensinne, slik jeg ser det, «Stay (Faraway, So Close)». Urgh. Platt synthstrenge-schmaltz, blottet for nerve og nærvær. Det samme gjelder «Snow», sunget av David McAlmont - en annen låt som fortjener en stille bisettelse på De Hule Emosjoners Gravlund.
Ikke for alle, med andre ord, men «As If To Nothing» passer forsåvidt inn i platesamlingen et sted mellom William Orbit, Massive Attack, King Crimson og Gregorian. As if.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon