|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Espen Lind: This Is Pop Music
 (Universal)
Tittelen antyder vel et og annet om hva vi får servert også denne gangen. En slags ironi hviler nok over det hele, men skinner ikke særlig gjennom i musikken.
4 av 10
Som tidligere spenner låtene fra ballader via softrock, til streite poplåter. Ikke så veldig mange overbevisende spor her, spør du meg. Et tydelig kalkulert album, med altfor lite variasjon og den umiddelbarheten slik musikk bør inneha. Har du unngått å høre singelen ¿Black Sunday¿ er det ganske godt gjort, men uansett ikke så farlig. En merkelig lite spenstig komposisjon, spesielt dersom man sammenligner med Linds tidligere hits, som for eksempel ¿When Susanna Cries¿. Da forstod man liksom greia litt mer.
Et par andre spor befinner seg absolutt på plusspolen av popbarometeret, men i hovedsak er det mye nærmest halvveis intetsigende. I tillegg er produksjonen repeterende, og mange av melodiene blir nesten drept av slitsom og gjentakende trommeprogrammering. Angående produksjon, er selvfølgelig skiva forholdsvis stive saker. Noen ganger låter det lekkert kaldt, andre ganger uforståelig umodent.
Så var det stemmen til han Espen. Den er ikke å kødde med, og har et register svært få kan skimte med. Her kommer også svakheten; det finnes ikke begrensning. Skalaer, stemmeleier og vridninger histen og pisten. På det verste låter han som et helt Band Aid-kor alene, men greier sporadisk å konsentrere på begrensningsdyden. Godt er det.
Håndverket er ikke aller verst, og klarer man å overse linjer som ¿my dick is limp my nose is bleeding¿, skulle flere enn mor di kunne falle for denne. Jeg finner derimot mye artig i at plata avsluttes med sporet ¿Pop From Hell¿. ¿Nuff said...
RG
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon