|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Russell Simins - Public Places
 [Grand Royal/Playground]
Kom og spill litt instrumenter¿a, så kan jeg synge og dra på med noen funky beats! Blues Explotion-trommisen gir ut soloalbum som mest av alt gjør meg nervøs.
2/10
Feberfantasier kan gjennom musikk best uttrykkes slik Simins har gjort det. En stor del minner-litt-om-Beck-plagiat, støyende gitarer og famlende melodier gjør ikke «Public Places» til noe annet enn et dårlig virus med onde hensikter. Russell gjør veldig mye selv på sin plate, og kanskje burde han bare drite i sologreia fremover. Han later til å ville fremskaffe noe særegent, litt i tråd med hva Jon Spencer har gjort, men tryner så kraftig i den smørja av trommeprogrammeringer, akustiske gitarer, el-gitarer, bassgitarer, keyboards og trommer at vokalen bare blir som et overflødig og morkent tauverk som livsfattig forsøker å holde det hele sammen. Nei Mister, på tross av at du «wanna feel that emotion», vekker du dessverre ikke mange hos meg. Alt faller sammen allerede i andre låta, det er så kjipt at jeg blir uvel. Du er ikke Beck, jeg beklager å måtte nevne det. Grunnen til at Public Places likevel ikke havner på narkoplass, kommer av Pete Rocks rytmeboks og scratching på en av låtene. «Don¿t you believe»? Jeg kødder ikke.
mB
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon