|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Vanessa Paradis- Bliss
 (Barclay/Universal) Vanessa Paradis har riktignok begått mer enn slageren ¿Joe Le Taxi¿ for nå mange år siden, uten at noen har lagt særlig merke til det. ¿Bliss¿ er på ingen måte heller oppsiktsvekkende, men en heller kjedelig affære, med sporadiske øyeblikk hvor hun greier å sjarmere.
Den ofte tiltalende fransøsen har mer for seg enn mellomrom mellom fortenna. Noen ganger synger hun smektende vakkert, men altfor ofte igjen, irriterende pipende og kvasihest. Nå og da dukker det opp pariserviser som både er hyggelige, og en liten drøm for øret. Derimot kommer det også for mange nestenrockere som mer er pinlige enn fengende.
Som de to åpningssporene. På ¿L¿eau et le vin¿ er hun nærmest brautende, der hun i en slags etnobekledning, forsøker seg på en symbiose med nesten countrybeliggende tendenser. Det låter svulstig uten å være det minste pompøst, og hele låta er aldri annet enn irriterende. Hjelper lite at The Attractions¿ trommis Pete Thomas tangerer trommestikkene. Litt som den etterfølgende ¿Commando¿, hvor hun tramper med rockefoten, og ikke fikser å være annet enn masete. Kunne vært temaet fra en fransk film om ungdom laget på midten av åttitallet. Litt kjipe assosiasjoner til slikt, ja?
Etterpå begynner det å hjelpe litt. Backet av gitar og cello, er ¿When I say¿ en ganske fin vise, og Paradis¿ stemme er ikke annet enn skjønn. Den noe småbanale teksten sørger derimot for at uttellingen blekner litt. Kanskje er slikt gjennomgående, men mine franskkunnskaper er heller labre, og derfor slipper jeg i hvert fall unna for mange slike. Videre går det hovedsakelig i fransk språkdrakt, og som kjent er slikt ganske vakkert om man ikke forstår så mye av det.
Resten av plata er heller ikke så ille. Riktignok kommer det intetsigende, ganske trivielle jazzviser med jevne mellomrom, men også maleriske sådanne med kvaliteter utover det middelmådige. ¿Que fait la vie¿ er en finfin lettbossavise, hvor den klimprende kassegitaren er i flott unison med Vanessas stemme. Likeså ¿Les acrobates¿, hvor det ikke lenger er like rolig, men enkel jazzpop ikke veldig langt unna hva Sade ofte driver med. På sitt beste kan du nærmest kjenne smaken av pariserloff og franske oster ose i munnen.
Noen få slike til, og godt er det, for alt i alt er albumet ikke langt unna plagsomt. Vokalen blir i lengden slitsom, og for mange av låtene er makabert intetsigende. Tross variasjonen hviler en slags stivhet over albumet som en helhet, ingen form for utskeielser som kunne ha tilført mer spenst. Bra forsøk kanskje, men altfor ujevnt. Ikke en gang Johnny Depps bidrag hjelper.
4/10
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon