|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Wu-Tang Clan: The W
 (Loud/Sony) Imperiet slår tilbake med stor W på sitt nye, tredje album, og sannelig er det festivitas å få dem alle på et brett igjen. RZA vet fortsatt å skape den rette stemningen, lage krakilsk kaos og bombe med tunge, nevrotiske beats. Når gjengen fortsatt har tunga på riktig plass, er det ikke til å unngå å hygge seg.
9/10
Albumet er ikke et enormt skritt fremover fra forrige, doble ¿Forever¿, men følger opp i til dels samme spor. Men der hvor det forrige lett kunne oppfattes som en anelse schizofrent og skisseaktig, er det betydelig mer helhet på ¿The W¿. Produksjonen spriker ikke i like stor grad i så mange retninger, og albumfølelsen blir mer fremtredende enn stormannsgalskapen. Riktignok går det fra tunge, mørke låter til up-tempobangere, men RZAs produksjoner er ikke til å ta feil av, og dét er blant annet den røde tråden som gjør det så mektig.
Siden forrige album har flere av de ni sluppet egne soloalbum, og slikt demper selvfølgelig mange sultne Wu-mager. Spesielt var soundtracket til Jim Jarmusch¿ geniale film ¿Ghost Dog¿, signert RZA, et stykke fantastisk hip hop/samuraipoesi. På ¿The W¿ er også kung fu- og semininja-ideologiene fortsatt ved lag, men i noe mindre grad enn tidligere. De ni personlighetene som i dag utgjør Wu-Tang Clan holder det ved lag, men ikke i like masete grad som litt for ofte tidligere. Fortsatt innviklet til tider, fortsatt gode doser intellektualitet, og fortsatt en god del våpenfascinasjon. As it¿s supposed to.
Wu-Tangs rolle vil neppe falme på en god stund, selv om mange har ment at deres overdrevne ideologisentrering og emperiumtendensering ville kvele dem. Method Man har fortsatt en av de feiteste stemmene, rimene er generelt fremragende hos alle, komposisjonene er sofistikerte og samtidig vanvittig drivende. Dosene av minimalisme, kaos, orkestertemaer og funkriff er strøkent fordelt, og gjester som Snoop Dogg, Isaac Hayes, og spesielt Junior Reid, gjør festen desto mer komplett. Likevel er det småting å utsette her og der, men uten at undertegnede på nåværende tidspunkt opplever det som annet enn skjønnhetsflekker man glemmer nærmest umiddelbart. Likeså vil denne neppe bli samme klassikeren som debuten ¿Enter The Wu-Tang (36 Chambers)¿, men så er dette også flere steg videre. Wu-Tang Clan tilfører fortsatt rap nye linjer, om ikke like sterkt som tidligere. Uansett; lage knallalbum gjør de, og hodene nikker i takt. Hodene ruller til beaten, og ruller, og ruller, ruller, ruller...
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon