|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Rodney Kendrick presents: No Dress Code
(Polydor/Universal) Tidligere drev han stort sett med forskjellige former for jazz, men har i denne anledningen samlet sammen noe av kremen innen rap og soul. Mye av bunnen bæres også av nettopp jazz, men først og fremst er dette en ofte overveldende samling av moderne, såkalt svart musikk. Ikke alle sporene gjør like godt, men albumet domineres av overbevisende snadder.8/10
Lista over vokalister er lang. Wu-Tang er representert ved GZA, Refugee Camp ved Spider, og vi får også høre godnavn som Jeru The Damaja, Isaac Clemons, Cassandra Wilson, Killah Priest, Timbuktu, Fat Joe, Melodie Pace Davis og Prodigal Son. Og det var bare noen...
Faren for at det skal låte ufordragelig ufullstendig, er rimelig stor med et så bredt register av aktører, men er i hovedsak unngått ved gjennomgående varm og hyggelig produksjon. Heller blir det litt for mye av det samme, enn for lite av det sammenbindende. Kendrick står selv for produksjonen, og er også låtskriveren, og deltakende musiker.
At mannen har flere talent er utvilsomt. En og annen gitarsolo gjør at vi tenker mer Scorpions enn hva som sannsynligvis er meningen, men både beats, saksofoner, keyboards og andre instrumenter, er både dandert og spilt hvor lekkert som helst. Låtene rager fra å være meningsløst fyll, via gode til superkomposisjoner. Når det kommer til både rap- og soulsporene, er innsikten imponerende, og for eksempel er tittellåten, Jeru på den D¿Angelo-aktige smyggrooveren ¿Black Music¿, og ¿Where Have We Gone Wrong¿ flotte eksempler. Cassandra Wilson overvelder oss dessuten på ¿Use Me¿, en mer jazzorientert utgave av Bill Withers-klassikeren, som etterfølges av den nesten like gode ¿It¿s Not A Game¿, med El Shabar på mikrofonen. Og det føles helt naturlig, tross det egentlig lange hoppet fra smygende souljazz til halvbrautende hip hop.
Akkurat det hoppet kan opplagt diskuteres, og dersom Kendrick her vil vise at veiene er kortere enn man kanskje vil tenke umiddelbart, har han lykkes godt. Dette høres ikke ut som en samleplate, men heller et uvanlig allsidig album, med vidt forskjellige vokalister. Brobygger, en personifisert rød tråd, eller mann uten grenser? Uvesentlig. Konfekt for ørene uansett, med forskjellig smak, men fra samme boks.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon