|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Erasure: Loveboat
 (Mute/Playground) Engelske Erasure består av to middelaldrende herrer som nekter å gå med på at 80-tallet er over. Men med den suksessen de begge hadde både da og på 90-tallet, kan man jo skjønne at de ikke umiddelbart forandrer konseptet sitt. Her er deres siste bidrag til popverden; Loveboat. 4/10
På mange måter taler tittelen på denne skiva for seg selv. "Loveboat" er gladpop med synth og litt melankoli. Og det er kanskje det som er mest overraskende med denne skiva, at den tillater seg å være litt melankolsk. Selv om tekstene gjør at man ikke trenger se langt etter klisjeene; "I do my crying in the rain" og "everybody hurts when you play in the game of love" er ikke akkurat titler du roper Eureka etter å ha funnet på. Likevel er duoen Bell og Clark såpass drevne, proffe og flinke håndverkere at de får dette til å lande på en eller annen måte. For låtene er fine de. Kjedelige, som et lite helvete. Men både nynnbare og til tider dansbare. Dette er musikk jeg tipper Emil fra Robinson kan svinge seg til.
Når man snakker om Erasure er det vanskelig å komme utenom Pet Shop Boys. Selv om ikke musikken er plagsom lik er det noe ved konsept, bakgrunn og utstråling som er det. Og Pet Shop Boys er et flott band, bare så det er sagt. Mens Kjeledyr-gutta hadde sin "New York City Boy" har altså Erasure sin "Loveboat". Det er ikke mange band etter Village People som i det hele tatt hadde turt å og gi ut slikt. Det skal de ha. Men noe særlig mer får de ikke.
Det tok tre avsnitt før jeg nevnte Yazzo og Depeche Mode. Så da er det vel på tide. Vince Clark har nemlig fartstid i begge disse åttitalsikonene av noen band. Og det var spesielt i Yazzo (som også var ute på Mute) at han viste hvem som var sjefen. På synt vel og merke. Dessverre er ikke Clark sjef lenger. Selv om noen av låtene begynner (de første 5 sek. ) spennende nok, kommer enten Mr. Bells feminine røst og ødelegger det hele, eller så fikser Clark det på egen hånd.
Hvis jeg skal fremheve noen av låtene på "Loveboat" må det bli den reneste Milli Vanilli-låten; "Perchence to Dream". Skal det være sukkersøte syntpop-ballader kan det like godt gjøres slik. Og jeg kødder ikke. Den andre låten som stikker seg frem er techno-låten "Moon And The Sky". En låt som i remixet versjon (og kanskje med litt mindre Bell-vokal) kan gjøre seg meget godt på dansegulvet. Singelen ¿Freedom¿ er ikke skivas verste låt, og sikkert en som stemmen på radioen forteller mer om.
Noen ihuga Erasure fans kommer sikkert til å synes jeg er slem med deres yndlinger. Men så lenge Vince Clark er en av mine barndomshelter forbeholder jeg meg retten til å si hva jeg vil. Og for all del, dette er ikke elendig. Men absolutt ikke bra heller.
Kommentarer fra brukere
| Funbunny |
24/01/2007 - 08:22 |
Det heter Yazoo!!!!! Dust... |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon