|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
At The Drive-In - suksess og effekter
Om suksess og promoeffekter
Verdens beste nye band!
Bandideologi og pressen
Verdens beste liveband?
Musikkredaksjonen så det derfor nærmest som en plikt ovenfor alle undrende lesere, å begi seg dit hvor hypen startet. London er byen de vendte tilbake til for å muligens innfri alle storslåtte omtaler, og de satte jammen fyr på byen enda en gang. Og det var ikke med sine nye fyrstikker.
- Jeg ler meg i hjel av de der, sier Tony Hajjar, mens bandet og en håndfull andre privilegerte, drikker på plateselskapets regning. - Samtidig blir jeg nesten forbanna. De har trykket opp 30 000 fyrstikkesker med navnet på bandet vårt. Hva faen skal det bety? Og alle disse svulstige anmeldersitatene på baksiden... Skulle hatt alle selv, lagt de i en enorm haug, og fyrt opp. Boff!
Tony ler, ser nærmest litt demonisk ut der han står mellom marinerte oliven, Coronas, Mos Def i høyttalerne, og Grand Royal- og Virginfigurer som gliser hverandre opp etter veggen. Han mener derimot det han sier. Er kanskje i hyggelig selskap, men forbanner seg over mye av tingenes egentlige tilstand. - Hva sier du? Match the drive-in? Ha, ha, ha!
 Blodturnering
Bandet har uansett hvordan det måtte ha virket det siste halvåret, holdt på i nærmere seks år. El Paso, i Vest-Texas på grensen til Mexico, bød stort sett på lediggang og billig øl på andre siden av grensa. At The Drive-In så derfor en dag El Pasos varme sol som et resultat av stedets pent sagt, tragiske fritidstilbud. Siden de den gang slapp sin første syv-tommer "Hell Paso", har de vært på turne nærmest ustanselig, med bare noen ukers pauser før de har dratt på veien igjen. Den gang i en åtte seters falleferdig van, i dag i en to etasjers superbuss med flere-og-tjue sengeplasser. Denne gang kjørt til Electric Ballroom i London, til en gnistrende kveld, for 1600 oppglødde publikummere. Utsolgt på et par timer. Det har ikke alltid vært slik.
- For et par år siden spilte vi for to personer på en bar i Statene, forteller Omar Rodriguez; frenetisk gitarist og sympatisk menneske. - Det var dørvakta og fyren bak baren... Da kan man begynne å snakke om forandringer. Nå er plutselig alle interessert i oss, og vi fyller opp lokaler overalt.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon