|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Et Granadaintervju
 På et lite rom, konstruert bak scenen på Rockefeller sitter fem unge menn rundt Anna Järvinen. Disse menneskene utgjør Granada, det svenske bandet sveriges musikkanmeldere har lagt sin elsk på.
Ved Annas høyre side sitter Magnus Vikström som sammen med henne utgjør vokalen i bandet. Etter hvert som spørsmålene fyller rommet sitter han utstyrt med et bedøvet falkeblikk. Konsentrert og distansert på en gang. Anna sitter konstant bøyd fremover med et kronisk smil om munnen, mens hun fokuserer på det vanskelige og lite forståelige språket jeg en gang ble tildelt. Det er første gang de er i Norge, og førsteinntrykket er alt annet enn skuffende:
- Oslo virker som en bra musikkby, med mange bra spillesteder. I Stockholm mangler vi bra steder å spille på. Vi var en tur på So What! i går kveld, og håper virkelig på å spille der en gang, konstaterer Magnus.
 Musikken deres er veldig sensitiv og lavmælt, og ordene er ikke så altfor vanskelige å få tak i. Likevel må jeg innrømme at tekstene går over hodet mitt. Er det bevisst?
Anna smiler enda bredere enn tidligere, før hun tar en rask titt på Magnus og svarer:
- Det er ikke bevisst, men jeg synes det er vanskelig å skrive om konkrete saker. Musikken leder på en måte ordene, som skaper bilder og stemninger. Vi skriver ikke som vi gjør for å virke mystiske, eller noe.
- Jeg synes mine tekster er ganske tydelige, skyter Magnus inn.
Men hvordan fungerer det i bandet når det består av seks medlemmer, det må vel bli mye uenighet?
- Vi må legge vekk de sterkeste personlig meningene, men vi er ganske enige om hva som er bra og hva som er dårlig, sier Magnus, før han fortsetter: - Det er ingen av oss som ønsker å spille en type musikk. Låtene skaper seg selv, og da er det bare å akseptere det.
Den ene sangen på skiva heter "Hey What´s Going On, Kerttu Orama". Hvem er det?
Anna virker oppriktig glad for spørsmålet, og forklarer:
- Kerttu Orama er min mormor. I våres ble hun deprimert, og jeg skrev den sangen til henne. Da jeg spilte den for henne første gang, sa hun at den var litt langsom, og lurte på hvor lenge hun måtte lytte, men jeg tror hun likte den etter hvert. Det er forresten hun jeg har malt på coveret.
 På spørsmål om hvordan de gode kritikkene i Sverige har påvirket dem som band, våkner plutselig Christoffer, bandets gitarist, opp og involverer seg:
- Vi tenker hele tiden at vi er skitdårlig, og at nå må vi bli bedre. Sånn er det jo. Man tror jo ingen liker det man gjør, sier han, før han legger en god klase snus i overleppa.
Granada har i løpet av årene opparbeidet seg til å bli et band med et godt rykte. Men som alle andre som har startet fra "bunnen av", har også de dårlige konsertminner:
- Den verste konserten vi har spilt var i en båt utenfor Jønkøping. Etter at vi hadde rigget opp utstyret, gikk vi ut av lokalet for å slappe av litt før konserten. Da vi kom tilbake sto noen fulle folk og fikla med instrumentene våre. I tillegg sto publikum og drakk øl med ryggen mot oss mens vi spilte, erindrer Christoffer.
-Det snødde på vei mot båten. Vi så bare fem meter foran bilen, legger Magnus til.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon