|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Historien om en gresshoppe
 I 1998 stakk Mercury Rev av med utallige utmerkelser for albumet, "Deserter’s Songs". En hel musikkverden reiste seg og applauderte et band som hadde brukt store deler av nittitallet på å komme seg ut av et ukontrollert dop- og alkoholmisbruk.
Året 1994 bar på få gleder for det unge, amerikanske støybaserte bandet som bar navnet Mercury Rev. Den alkoholiserte vokalisten sjanglet en dag ut fra øvingslokalet og forlot bandet bankerott og i en tilstand av mental feedback. Bandet la seg inn på et av naturens egne rehabiliteringssentere og flyttet til fjells, ikke langt fra Woodstock, mens gitarist Grasshoppers akutte behov for renselse førte ham ned i lotusstilling i et kloster for munker. Studioet Bearsville, som de skulle komme til å benytte for sine to neste innspillinger, lå bare et steinkast fra episenteret for hippieskredet som i dag morer seg med uttalelser som, - If you remember the sixties, you weren’t there, man…Vel, Mercury Rev husker mesteparten av sin tid i der oppe mellom fjellene og takk for det.
Syv år etter den midlertidige kapituleringen er de tilbake for andre gang. Med albumet "All Is Dream" har de skapt en alternativ reise gjennom fjell og daler, gjennom lys og mørke, et solid stykke amerikansk rockekunst som i følge bandets gitarvirtuos, Grasshopper, har hentet form- og innholdsmessig inspirasjon fra alle vagabonderes alibi, buddhismen.
-I buddhismen eksisterer det ingen deling mellom drøm og virkelighet. Jeg leste en interessant bok der Dalai Llama sier at man får utløp for frustrasjon og søker løsninger på problemer også i drømmende tilstand. Tittelen på skiva, All Is Dream, er direkte inspirert av disse tankene, sier Grasshopper, alias Sean Mackowiak..
Om de i 1998 nådde en høyere form for bevissthet, er uvisst. Sikkert er det at de fikk ta æren for å ha reformert en amerikansk alternativgrunnsscene etter utgivelsen av "Deserter’s Songs". Albumet var med sin tematiske helhet, musikalske sikkerhet og sitt dypt melankolske tilsnitt som skapt for den kalde og mørke høsten den ble sluppet. Uttrykket var et ganske annet enn det de opererte med i sine eksentriske dager tidlig på nittitallet. Støyen var i stor grad fjernet til fordel for renere og penere popkomposisjoner. En suksessformel var tilsynelatende tryllet frem, men at bandet klamrer seg fast til denne i dag vil de ikke være med på.
-Vi er konstant søkende selv om det ikke alltid er klart hvilken retning vi beveger oss i, sier bassist Jeff Mercel med et smil om munnen.
Bak mørke solbriller og med en solid dose konsentrert cool, fyller Grasshopper ut:
-For Mercury Rev finnes det ingen formel, det er en del av moroa antar jeg. Flere av de nye låtene på plata ble liksom bare kanalisert gjennom oss i studio…
 At bandet i dag likevel er sikrere på sitt musikalske uttrykk enn tidligere har nok vært til glede for noen og enhver. Under en turné tidlig på nittitallet var de under en av sine konsertopptredener i ferd med å bryte lydmuren da lydmannen deres måtte legges i bakken av fire sikkerhetsvakter. Det var ingen søken. Det var en ukontrollert rollercoasterride av en virkelighetsflukt (kun applaudert av Grasshoppers mor!) som skulle markere begynnelsen på slutten av kapittel 1 av historien om Mercury Rev, og starten på Grasshoppers vei mot norsk kjæreste og rom 402 på Hotell Continental i Oslo.
foto; Behzad Farazollahi
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon