Startside

Meny
Skolestiler
Uteliv

Aktivitetsguiden

Reise
Sex & Love
Sport & Fritid

Mobil

Arkiv
Nyhetsliste


Mest lest
Mest populært nå
NettGuide
NettGuideNytt
- Kurs
- TOEFL
- Fritidskurs...
- snutt.no
- Kjerringråd
- Norwaydisc

15 mins of fame
NAV
1. juli 2006 ble Trygdeetaten og Aetat lagt ned og erstattet av en ny arbeids- og velferdsetat, NAV.
Quiz
- MUSIKK QUIZ
- SportsQuiz
- Geografi
- TV-serier
- Fotball
- Film
- Musikk
- Musikk, II
- Allmen oppdagelse
Du er her: propaganda.net-> Musique
Två päror
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
Det handler om kjærlighet til svart musikk, Spellemansprisen, Den Norske Bølgen og en ventetid som ble lenger enn lang. Propaganda har møtt mennene bak allerede klassiske ”A Nightclub In Tunisia”, nå aktuelle med den vanskelige oppfølgeren - dønn enkelt titulert ”2”.


Päronsoda er i det snakkesalige hjørnet: Espen Enger, den lysluggede halvdelen av duoen, har bursdag i dag og kutter seg et raust stykke av bløtkaken plateselskapet har forært ham, mens Marius Våreid snakker seg varm om et te-lignende preparat som visstnok skal knekke ethvert tilløp til forkjølelse, selv om det smaker dritt.

Det føles vondt å skulle stå i fare for å knekke idyllen som gjennomsyrer det lyse loftsværelset midt i Karl Johan, men spørsmålet er uunngåelig: Det tok nesten fem år å følge opp ”A Nightclub..”, en av nittitallets mest oppløftende og epokegjørende norske utgivelser – en skive som for øvrig vendte mangt et rockehode mot elektronikaens fortreffeligheter.


Hvorfor den lange tiden? Espen svarer mellom munnfullene:

- Vi har jo ikke jobbet med utelukkende med ”2” siden 1998, men snarere hatt en del prosjekter gående, skrevet låter og spilt en del ute. Vi har lagd mye materiale som ikke er med på skiva, og plukket det vi følte passet inn på albumet.

Nettopp. Og et bra album – med velfortjent gode kritikker i kjølvannet - har det blitt, kanskje nettopp fordi dets uttrykk er så totalt forskjellig fra debutplaten. Der ”A Nightclub...” var variert inntil det schizofrene - fullt av små innfall, jazzsamples, hiphop-referanser, og korte låter, 25 i alt – og i sum en affære som tikket inn på rundt 75 minutter, er ”2” en disiplinert, enhetlig plate med et mer minimalt preg, der beats og basslinjer står i fokus. Svært bevisst, i følge Päronsoda:

- Vi ville ikke lage noen kopi av førsteskiva, det var det viktigste for oss. ”2” er egentlig en motreaksjon mot den kaotiske stemningen på ”A Nightclub..”, og resultatet er mer nedstrippet, slik vi høres ut når all staffasjen skrelles bort. Mye av jazzpreget er nok borte denne gangen - ikke fordi vi har noe imot det, men fordi vi forsøker å avsløre det som ligger i bunnen av musikken.

Så spørs det da, om den nye resepten slår like godt an denne gangen som den forrige gjorde på tampen av nittitallet, da alle - fra beintøffe hardrockere med trommelydfetisj til middelaldrende jazzinteresserte – så ut til å omfavne duoens musikk.

At den sistnevnte lyttergruppen i så stor grad lånte øre til dem, hadde kanskje noe med tildelingen av den – i noen kretser, i alle fall – gjeve Spellemannsprisen?

- Spellemannsprisen hadde betydning for oss i forhold til spillejobber, det ble skrevet om oss og det ble kanskje tryggere for enkelte å booke oss, og i tillegg kan den ha vært med på å gjøre nedslagsfeltet for musikken vår større. I den forstand er vi veldig glade for å ha mottatt prisen, ja, og det er jo alltid morsomt å få respons på det man gjør. Gi oss flere priser! Men på det personlige plan betyr ikke Spellemannsprisen noe spesielt for oss.

Det svært omdiskuterte begrepet ”chillout” har også blitt knyttet til begge deres utgivelser? Vad tycks?

Vi har lest at Kruder & Dorfmeister og Nightmares On Wax har blitt knyttet til forskjellige anmeldelser, og det gjør ingenting for oss – i noen retning. Vi har kanskje noen ting til felles med noen av dem, som programmering av hiphop-beats, men vi hører ikke på chillout selv og synes det finnes jævlig mye dårlig innenfor sjangeren, som høres ut som det har som målsetning å få lytteren til å sovne fremfor å slappe av. Men dårlig, intetsigende og platt musikk er aldri avslappende.

Hva hører dere på selv?

- Det går i soul, jazz, fusion og funk – stort sett svart musikk, altså. Soulens gullalder er på mange måter fra sluttern av 60-tallet til begynnelsen av 80-tallet, mens vår favorittepoke innen hiphop er årene 1988-90. Av ny hiphop er det stort sett bare De La Soul som klarer å nå opp til gammel standard, mens skuffelsene er mange og tunge: Public Enemy, Rakim, Big Daddy Kane og ikke minst Jungle Brothers, som lagde en av tidenes debutskiver.

Marius snakker med ett med glød i stemmen:

- Mannen som har formet oss mest rent musikalsk er definitivt Mats Nileskär, han vært svensk P3s soulambassadør siden 1978 og er stor. Jeg har flere plastposer med opptak av hans programmer liggende hjemme. Det største var når han intervjuet Gang Starr i Brooklyn i forbindelse med ”Step In The Arena”, det var helt vanvittig – en perfekt kombinasjon av informasjon og musikk. Han har stått for vårt studium av svart musikk, og han har faktisk også spilt fra vår første skive (under navnet Phileas Fog - journ. anm.) som de første og hittil eneste nordmenn på programmet. Akkurat da han sa ”…från Nårrje”…Det er umulig å toppe og er helt klart høydepunktet i vår karriere.

Hva med den såkalte ”norske bølgen”? Har Päronsoda noe som helst med den å gjøre?

- Vi håper jo den kan gjøre verden oppmerksom på norsk musikk, og dermed også oss selv. Men vi har ikke noe ønske om å fremstå som Norgesambassadører, og vi er heller ikke noen del av noe elektronikamiljø. Those Norwgians er bra, og det finnes andre ting som sikkert også er OK, men mesteparten gir oss ikke så mye. Og den nye, norske hiphopen…

…og her følger en flom av ord jeg - av frykt for represalier mot de sympatiske karene - ikke våger å sette på trykk. Jeg vrir samtalen over på Päronsodas virke som DJs de siste årene. Hvem spiller de helst for, og hvor? Espen svarer:

Vi trives med å spille på mindre steder, der publikum kan velge om de vil danse eller bare lytte til musikken. Når folk kommer bort til oss og ønsker akkurat den og den låten, det være seg fra Elvis og Frank Zappa til egenproduserte ting, prøver vi å være høflige, men bestemt avvisende. Det passer jo ikke inn i settet vår.

Klar tale til alle nydusjede dårebukker som bare må høre den siste U2-singelen, dette. Vi diskuterer Astrid Lindgrens bortgang (Begge har sans for ”Madicken” og ”Vi på Saltkråkan”, mens Espen minnes at han fant ”Karlsson på taket” forferdelig irriterende), dataspill (der Super Mario er og blir en favoritt) og videoen til ”Rythm Music, der gutta selv figurerer som animerte helter, Platekompaniets fortreffelighet i forhold til andre musikkjeder og til syvende og sist hva som gjør ”2” til en skive alle bør ha på hedersplassen i samlingen:

- Det er en delikat skive, og vi tror den viser en ny side av oss.

Et ydmykt word til slutt, det.



Kommentarer fra brukere

Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish