|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Blur for musikken
 Ikke mange hadde trodd at Blur skulle bli stående som ett av de store bandene på 90-tallet. Med slappe låter og total mangel på egenart var det lite på debuten som pekte i den retning. Bare to år senere var rollen som trendfiskere overlatt til andre, mens Damien og gutta stod for styringa av trendskuta.
- Jeg tror hovedgrunnen til at vi ble signet var fordi vi så kule ut på scenen, sier Alex James uten antydning til fleiping.  Heldigvis for plateselskapet skulle de vise seg å besitte flere kvaliteter, blant annet en fortreffelig evne til å fornye seg selv. Blur startet karrieren som Stone Roses-kopister, men da raverock-bølgen avtok, var de av de få bandene som overlevde. Mens andre led drukningsdøden, lærte Blur seg å svømme.
Andrealbumet ¿Modern Life Is Rubbish¿ lånte mye fra David Bowies Ziggy-periode, men hadde likevel nok særpreg til at man for første gang kunne snakke om egen identitet. Salgsmessig ble det likevel ikke OL-kvalliktakter før ¿Park Life¿. Det vanskelige tredjealbumet var alt annet enn vanskelig hva tilgjengelighet angikk. Foruten tittelkuttet bød det på hiten ¿Girls & Boys¿, men kanskje like viktig, det startet en dyrking av det erke-britiske, både tekstmessig og i symbolbruk, som man ikke hadde opplevd siden The Who på 60-tallet.
 Brit-pop-forbannelsen
Brit-pop, som sjangeren ble kalt, bestod musikalsk av en Bowie/Beatles-toddy med en stenk ny veiv, hvor hovedvekten ble lagt på glade, tilforlatelige popstemninger.
- På en måte ser jeg med gru tilbake på perioden, men det har hovedsaklig å gjøre med de personlige problemer jeg stred med. Brit-pop er noe vi er veldig glad for at vi er ferdig med, men vi ville aldri sittet med den friheten vi gjør nå uten den, sier Damien.
Brit-pop-manien toppet seg da en konkurrent omsider kom på banen, og den berømte Blur-Oasis-krigen startet. Singel- og albumslippet til de to ble planlagt samtidig, og avisene hypet det hele til å bli et slag om platelytterne. Første stikk gikk til Blur, da singelen ¿Country House¿ føk rett til topps på listene.
- Vi syntes det var morsomt med en gang, og har vel rivaleriet å takke for at vi fikk vår første nummer en hit i England, sier Graham.
- Jeg tror ikke de var spesielt glade for det, legger Alex til.
- For vår del spilte det ikke så stor rolle, og det ble raskt kjedelig med all oppmerksomheten rundt det, sier Damien. (Kan det ha noe å gjøre med at Oasis etterhvert vant kampen?, journ. komm.)
¿What`s The Story (Morning Glory)?¿, gikk i alle fall hen og ble det mest solgte britiske albumet på 90-tallet, mens Blurs ¿The Great Escape¿ relativt raskt mistet publikums interesse. Man kan mistenke at stilskiftet som fulgte kanskje skyltes dette, selv om bandet har en annen forklaring:
 - Etter ¿The Great Escape¿ følte vi at vi hadde gått så langt i pop-retningen som vi kunne. I tillegg til musikalsk utilfredshet slet vi også internt, og følte behov for å komme oss bort fra England, sier vokalist Albarn.
Turen bar til Island, og etter et langt opphold der returnerte de med nyladede batterier, og et lo-fi sound, ikke så langt unna Pavement og Beck. Albumet ¿Blur¿ skulle føre til det store gjennombrudd i USA, hvor særlig ¿Song 2¿ fanget tidsånden.
Forrige langspiller ¿13¿ har fortsatt eksperimenteringen derfra, men med støyelementet tatt til sterkere ytterpunkter, og på den andre siden hymne-tendensene dyrket for fulle, som på superhiten ¿Tender¿.
Interviewet fortsetter her
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon