|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Musique |
 |
|
|
|
|
 |
|
Fireside på Oslobesøk
Fireside har nettopp sluppet sitt fjerde, ordinære album ¿Elite¿. Det er gått tre år siden deres forrige ¿Uomini D¿onore¿, en plate som gjorde at de nok både fikk nye fans, og mistet noen gamle. I starten var i hovedsak hardcore bunnen for musikken deres, men med en betydelig popmelodipreget innpakning. Forandringer skjer, og mens det forrige var deres mest sofistikerte, og minst typisk hardcore til da, er deres siste det nærmeste de noen gang har vært popviser, psykedelia og i hvert fall mest varierte. Tidenes mest eksperimentelle emocore-album, kanskje? Dersom de nå, eller noen gang har kunnet bli kalt akkurat det.
-Det er mer en bås vi har blitt satt inn i av andre. Vi har aldri sett oss selv som en del av en scene. Har mer følt at vi har falt mellom to stoler, med straight edge- og harcorekidsa på ene siden, og de som liker mer soft musikk på den andre. Vi har vært for myke til å være hardcore, men for harde for popfans.
Tekster
Kristofer Åstrøm er bandets vokalist, og trakterer i tillegg en av bandets melodiøse, men ofte krakilske gitarer. Han hutrer der han sitter i en av de kalde baktrappene på So What i Oslo. Han nipper lett på ølen, røyker tett Marlboro Lights. I forkant kan man lett tro at den unge mannen er mer reservert enn hva som faktisk er tilfellet. Hører man på tekstene hans, og da spesielt på soloprosjektet sammen med The Hidden Trucks, er det betydelig melankolske og nærmest triste temaer. Ofte tar man dog feil. Den unge mannen prater i vei, både vennlig og saklig. For eksempel om akkurat tekstene.
 -De er alltid veldig personlige for meg. Det ligger helt naturlig å skrive om det jeg opplever, og det som opptar meg. Jeg har forsøkt å gjøre det annerledes, men det fungerer bare ikke.
Er tekstene på soloprosjektet ditt mer personlig enn hva du skriver for Fireside?
-Nei, heller det motsatte faktisk. Alene er låene i hovedsak akustisk, og dermed kommer kanskje tekstene mer frem. Men det ikke mindre personlig med Fireside, det er like viktig, men blir kanskje litt bortgjemt av musikken. De beste tekstene er saker jeg har gjort i Fireside.
Hvor mye betyr tekstene?
-Kjempemye. De fleste vil kanskje anslå at musikken i seg selv utgjør 90 prosent, men jeg vil heller si at det er 60, nei ok, femti prosent.
Commodore 64
Mellom deres forrige album og det ferske, slapp Fireside samleren ¿Hello Kids¿. En dobbelutgivelse hvor det er samlet b-sider fra singler og lignende kuriositeter, i tillegg til en god del coverlåter. Noen av deres beste låter befinner seg blant de b-sidene, og coverne er ikke bare artige, men ofte bemerkelsesverdige tolkninger av band som Sonic Youth, Television og Dinosaur Jr. Absolutt verdt å sjekke ut. Men så kom endelig et nytt. Betydelige skritt videre, og med store muligheter til å omfavne nye lyttere. Det er lett å beskylde dem for å være pretensiøse, men ved nærmere lytting, fremstår de heller som ambisiøse og betydelig eldre. Så er det også gått tre år siden sist. Ikke spesielt lang tid, men med plass til mange skritt, i flere retninger. Er det noe som har forandret seg på denne tiden?
-Ja, det er vel det. Om man tar ¿Uomini D¿onore¿, og det nye, så er hele både innspillingsteknikken og måten det er kommet til på veldig ulike. Allting har vært helt forskjellig. Tidligere har vi gått i studio, så har vi vært der i to uker, og bare prenta inn låter som vi har hatt innøvde på forhånd. Nå hadde vi ikke en låt før vi gikk i studio. Vi gjorde riff, og så spilte vi inn dem på harddisk på data, og klippte sammen det som låt bra.
Les videre her
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon