|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Proparazzi |
 |
|
|
|
|
 |
|
En smugrøykers bekjennelser
Jeg innrømmer det like gjerne med en gang. Jeg begynte å røyke litt for tidlig, sånn i trettenårsalderen omternt, mest forsi alle de tøffe gutta i niende alltid hang på røykehjørnet, populært kalt røykjavik. Den eneste måten å komme i kontakt med disse uoppnåelige drømmeguttene var å bomme røyk av dem, eller kanskje fyr, mens man slang ut en bemerkning om hvor mange øl man hadde drukket i helgen. Å røyke var i tillegg herlig forbudt, og medførte en del juging, sniking og andre interessante ting for en tidlig teenager.
Det viktigste med å røyke var selvfølgelig det å ikke bli tatt. Helt fra de første spede trekkene på hemsen på hytta med storebror som guide ante man en helt utrolig oppfinnsomhet på området. En av de fineste unnskyldningene for meg, som var i den heldige situasjonen å eie en hund, var å gå tur med hunden. Gjerne 2-3 ganger i løpet av en kveld. I tillegg var det utrolig spennende å holde seg våken til alle i huset hadde gått og lagt seg, for så å henge så langt ut av vinduet man turte - og røyke samtidig. Dessuten var man alltid fullt utstyrt med lappepomade, tyggis og håndkrem, for at ikke foreldrene skule ane den minste lille antydning til røyk. Hvis de likevel skulle finne på å kommentere at man stinket som Tidemanns, var det bare å ta på seg hundeøyne, riste på hodet og fortelle om "de andre", disse som røykte og sånn.
Tiltross for alle våre forholdsregler, gjemming i busker og bak trær, ble vi ferska. En vakker dag hadde mater familias gått gjennom jakkelommene mine (det var slikt foreldre gjorde da man var 13) og oppdaget noe som lignet mistenkelig på en tipakning Prince Mild. Konfrontert med dette gjorde jeg det eneste riktige: Løy så godt jeg kunne. " Den er ikke min, altså, jeg bare passer på den for en venninne!!!!" Overbevist om at morsan hadde kjøpt min noe spinkle unnskyldning pustet jeg lettet ut. Men jeg tok mine forhåndsregler. Etter den episoden fant ingen røykpakker veien til mine lommer. De ble behørlig gjemt under en stein på veien hjem, og plukket opp neste morgen. Jeg gliste av min egen genialitet og var helt sikker på at jeg var mine foreldre fullstendig intellektuelt overlegen.
Etter hvert som jeg ble eldre, fant røykpakkene veien inn i huset igjen - men alltid nederst i bager og sekker. Man dristet seg til å røyke hjemme hos venninner med frilynte foreldre og regnet ikke med at det kom til å få så store følger. Sakte men sikkert var smugrøykeren på vei ut av skapet.
Tilslutt bestemte jeg meg for å stå for mine laster en gang for alle. I et familieselskap fyrte jeg opp en røyk i full offentlighet, overbevist om at det kom til å medføre sterke reaksjoner. Til min overraskelse var det bare overbærende nikk å innhente, og kommentaren "det var på tide" satt løst på alles lepper.
"Det har vi jo visst hele tiden", sa de. Og alle mine illusjoner om hvor smart jeg hadde vært raste sammen som et korthus. Mine onde foreldre hadde rett og slett lurt meg! Alle mine anstrengelser hadde vært totalt forgjeves, og moralen i denne historien er at foreldre er utrolig mye smartere enn man skulle tro.
Aldri mer smugrøyking på meg.
Kommentarer fra brukere
Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon