|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Proparazzi |
 |
|
|
|
|
 |
|
Ruben og mormor
 Min mormor heter Marry, er 76 år, og er vanvittig flink til å plystre. Av kvinner som måtte mene ting som virker tilsynelatende på viddene, er hun den jeg uansett respekterer mest i verden. Det er tross alt mormor. Dessuten kan hun holde i gryter som er skikkelig varme.
Etterhvert som jeg har blitt eldre selv, har jeg forstått at det er fordi hun faktisk er over dobbelt så gammel som meg som gjør at hun har disse kvalitetene. Ta det med grytene for eksempel. Da hun var like gammel som jeg er nå, var hun garantert like pinglete ovenfor varme ting som jeg er. Da hun var like gammel som moren min, altså min mormors datter, hadde hun sannsynligvis også problemer med å holde i gloheite kjøkkenredskap. Nå er det derimot så vidt hun bruker grytekluter for å ta ut de grisegode bollene sine fra ovnen. Nå kan hun holde fingeren i fosskokende brunsaus hvor lenge som helst uten å lage en mine. Dersom det er jul, skal du ikke se bort i fra at hun plystrer "O Helga Natt" samtidig faktisk. Det er det ingen av vennene på min egen alder som klarer, uansett hvor bad ass de måtte være. Det går ikke å lære seg, det kommer nemlig med alderen.
Slike kvaliteter blir jeg fascinert av. Slike kvaliteter finner du kun hos de gamle - våre foreldres foreldre.
Jeg spurte mormor om plystringen hennes i helga - hvordan hun har blitt så god, og hvorfor hun anser meg som mindre god.
-Vet ikke helt, det er bare noe jeg har holdt på med siden jeg var lita jente.
Nemlig.
Mormoren min har kvaliteter som kan være litt overdrevne til tider også. For eksempel gjestfrihet. På min lille visitt sist, var jeg egentlig mett i magen, men skulle jeg unngått eggerøre, måtte jeg nesten vært litt brysk, ordlagt meg eksepsjonelt godt om hvor mett jeg allerede var, og forklart hvor godt det ville smake med bare kaffe. Etter to skiver kaviar og eggerøre, var jeg selvsagt storfornøyd; ingen lager eggerøre, eller hvilken som helst annen mat som mormor. Det setter jeg umåtelig stor pris på, egentlig. Uansett hvor mett jeg måtte være i utgangspunktet, er det egentlig plass til mer, nettopp fordi det smaker så bra.
De gangene jeg har diskutert dette med gjeste-etikkette med mormor, om hvordan ingen som besøker meg blir fornærmet dersom jeg ikke byr dem på mat og en eller annen form for kake i tillegg til kaffen, har jeg ikke fått noe fullgodt svar. Ikke annet enn hvordan det bare skal være sånn. Jeg tror det har noe med gammel vane å gjøre. Jeg tror dessuten det har noe med stolthet å gjøre. Litt som når mormor synes det er kjipt å klage på søknader hun ikke får innvilget, eller spørre andre om hjelp og lignende. Snyltergenerasjonen vår finner det i stor grad idiotisk. Etter å ha tenkt etter bare litegrann, synes jeg det er imponerende.
En dag skriver jeg kanskje en bok om mormor - jeg kjenner at jeg har stoff i bakhodet nok til tre bind akkurat her og nå. Det eneste negative jeg kan komme på som eventuelt måtte komme med, er at hun faktisk oppriktig fornærmet meg da hun dissa meg for mine manglende evner som plystrer, men det er jeg egentlig kommet over nå. Det ville blitt rørende lesing. Rørende, og på grensen til det belærende. Man behøver ikke tenke etter, og å ha overdrevent utviklet empati, for å forstå hvor mye man faktisk kan lære av den generasjonen. Tenk hvor hinsides vondt det må være å plutselig ikke lenger sove sammen med din andre halvdel som du har kjent og løpt etter siden du var tenåring, hvor kjedelig det må være å ikke møte vennene dine hele vinteren fordi det er glatt, være avhengig av at andre kjøper matvarer for deg, se hvordan ditt eget avkom håndterer tekniske tingester du ikke en gang vet hva er.
Hver gang jeg tenker på mormor blir jeg den definitivt mykeste mannen i gata. Samtidig blir jeg fylt av en enorm respekt, og en liten dose redsel. Redselen for ikke å gi tilbake alt hun har gitt meg, og redsel for ikke å få tatt imot alt hun kan gi.
Når mormor en gang i fremtiden ikke lenger plystrer, eller ikke erter meg fordi hun synes jeg er dårlig til det for den saks skyld, blir min lille verden litt tristere.
Den dagen da derimot jeg har evnen til å kunne fortelle noen hvor mye bedre jeg er til å plystre enn dem, er jeg sikkert godt oppi åra selv. Da er det forhåpentligvis jeg som blir satt pris på for å si noe slikt.
Kommentarer fra brukere
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon