Startside

Meny
Skolestiler
Uteliv

Aktivitetsguiden

Reise
Sex & Love
Sport & Fritid

Mobil

Arkiv
Nyhetsliste


Mest lest
Mest populært nå
NettGuide
NettGuideNytt
- Kurs
- TOEFL
- Fritidskurs...
- snutt.no
- Kjerringråd
- Norwaydisc

15 mins of fame
NAV
1. juli 2006 ble Trygdeetaten og Aetat lagt ned og erstattet av en ny arbeids- og velferdsetat, NAV.
Quiz
- MUSIKK QUIZ
- SportsQuiz
- Geografi
- TV-serier
- Fotball
- Film
- Musikk
- Musikk, II
- Allmen oppdagelse
Du er her: propaganda.net-> Reise
Mats og Ruben i London, del 2 - på gata...
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
Festen var i følge meg enda ikke nådd sitt nødvendige høydepunkt, men redaktøren ville helst dra på rødvins-nachspiel. Det var da våre veier skiltes, og jeg valgte å dra på klubb med Simen.


Dagen hadde i og for seg vært ganske givende. Jeg hadde fått fingra på flere av rap-skivene jeg var for ung til å ha midler til på begynnelsen av nittitallet, og jeg fant de to første EPMD-skivene jeg hadde blitt frastjålet for noen år tilbake. Glad og fornøyd, selv over å ha kjøpt et Curtis Mayfield-album jeg i etterkant fant ut at jeg allerede hadde... Mer snadder havnet likevel heldigvis i sekken.

Dagen gikk, den "hemmelige" klubben i Soho vår venn Pål tok oss med til var ikke såå heftig, og da eldstegutta absolutt skulle på rødvinsmysing, hadde faktisk kvelden så vidt begynt. Delvis angret jeg på innstillingen min seinere.


Alliert med Simen, en venn av en venn, men som virket oppvakt og motivert, satte vi kursen mot klubb. Uvisst hvilken med det samme, men kom i hug min svenske venn Mikkes tips om "The Clinic", som skulle være fremragende.
Se for deg en middels stor stue, med en bar kastet inn mot veggen, og en og annen lenestol her og der. Fest to platespillere på veggen, og du har omtrent "The Clinic". I tillegg et rom for mer teknologisk dans ovenpå, men der backet jeg raskt ut på grunn av en ufordragelig våt luftfuktighet.
Klubben ga oss det vi trengte, med glitrende musikk fra Patti Jo, diverse funk-, soul- og dub-rarieteter til Britney Spears (ja, det funket!), smasken drikke og konversering med mennesker og litt slapp risting på hoftene.
"Vi må på technoklubb", maste Simen, stadig mer frimodig, og en merkelig trang til å tilnærme de fleste han passerte på gaten. Jeg ante uråd.

Innen mer klubb benyttet vi pommes frites på Mc Donalds, og havnet til slutt på en fusjon mellom seinåpen restaurant og bar i stedet for ravet Simen først mente var det passende. Det var nå det begynte - den lange, jeg gjentar gjerne, lange natten.

Fem minutter etter at vi hadde mottat hver vår Cosmopolitan (det de drikker i "Glamorama", du vet), inntok to karer bordet ved siden av. Simen var på dem med det samme; "Hey, you’re gays, right!!", og kontakt var med det oppnådd. Samtalen mellom bordene våre gikk deretter på hvorvidt de var gays eller ikke, hvem som løy mest, hvilke filmer vi foretrakk... Min sidemann hevdet han hadde jobbet på Terry Gilliams to siste filmer. Etter noe research tror jeg faktisk han snakket sant.
Etter tre drinker til, og en rekke fornærmelser og frekkheter fra min allierte venn Simen, bestemte vi å trekke oss ut. Det fikk tross alt være grenser for hvor lenge vi kunne snylte på parets champagne, og for så vidt spolere deres kveld.
Jeg tar dem i hånden og takker høflig for praten og en interessant stund. Det er da skotten av de to holder igjen hånden, drar meg mot seg og spør; "Why don’t you leave the other one on his own, and you come home with us?". Jeg påpekte igjen at de var særdeles hyggelige folk (og det var de), men at det ikke passet meg helt, da det ikke var helt etter mine hverken planer eller legninger. Jeg satte igjen føttene på Soho’s gater.

Simen har tydeligvis fått mer å drikke enn for sitt eget beste, og jeg finner han stående og flåse med en ring piratdrosjesjåfører rundt seg. De står med brynene rynket. "Hei, vi går og tar ut penger, så finner vi oss en taxi!", roper jeg, og går mot nærmeste pundgiver.
Etter å ha fått ut penger, går jeg tilbake og finner Simen stående og spørre ut en uteligger om hvilke knark han går på. Uteliggeren virker noe mistilpass, da han bare ønsket to pund så han kunne få en dusj på YMCA.

Solen stråler plutselig opp mellom falleferdig hus med skallet murpuss, søppel og sneiper i gatene. Tross en stund med dårlig mot, våkner jeg til igjen, og er klar for ny giv på en eller annen måte, med eller uten Simen. Han vil hjem. Jeg gir han 10 pund, og kaster han inn i en taxi. I’m on my own, mutherfucker!

Jeg tar opp praten med den hjemløse. Dominic heter han. Vi finner en trapp, og jeg byr på kaffe og sandwich, mens han forteller om natten sin. Musikk er også et tema begge har interesse av, og etter å ha delt DJ-tanker og felles trommeslagerutøvelser, forteller han at han er broren til Sean i boybandet Five. Det er ikke til å stikke under en stol at historien om hvordan de tilfeldigvis støtte på hverandre på gaten er rørende. Senere tar jeg meg i nakken, og forteller meg selv at han har holdt meg for narr. Ennå seinere enn det, finner jeg ut på nettet at det faktisk er sant. The Sun har blant annet skrevet historier som "Se - her den heroinavhengige, hjemløse broren til 5ive-Sean!". Verden skjuler så mye rart, du.

Han takker ydmykt for to pund til et par timer på hospits, og lover å maile meg. Har ennå ikke hørt noe, men så har han sannsynligvis ikke heller kjempetilgang til computere. Den som venter... Kanskje.

Klokka begynner å nærme seg ytterst tidlig morgen, og jeg treffer igjen homseparet fra baren tidligere på kvelden. De krangler nå. Om hva er uvisst. En pusher kommer for å selge kokain, og mens skotten gjør business med han, sloss han nærmest med vennen, som ender opp med å gå fortvilet én vei, mens skotten skynder etter pusheren. Hverken trøst av fremmede eller kokain er mitt bord, så jeg går videre mot Picadilly Circus.

Tiggerene er færre, men samtidig hissigere. Jeg må løpe fra en pjokk som nærmest overfaller meg for at jeg skal kjøpe busskortet hans, mens en annen desperat forsøker seg med et egentlig imponerende sukkerposetriks. Jeg gir han en CD med Camaros, og han virker glad og fornøyd for det. He, he, se for deg overskriftene; "Camaros med kultstatus på gatene i London".

Fra da blir det mange timer med stort sett ingenting. Antiklimakset etter overstadige inntrykk fra ukjente mennesker og en lang og fuktig kveld setter inn, det begynner å bli kaldt, og jeg har ingen formening om hvor jeg skal ta veien.

En døgnåpen cafe låner meg toalett, jeg tar en kaffe, og halvsover i et par timer der.
Nok er nok. Mangelen på søvn verker i kroppen, jeg trenger sårt å røre på meg, og starter vindusshopping som aldri før, kjøper et magasin, men er for kjørt til å lese. Ikke en gang den eminente drikken Cherry Coke klarer å vekke løven i meg.

Når butikkene åpner omkring 9-tiden, rusler jeg rundt på Tower Records grundig overvåket av butikkdetektiver (hvem vet hva jeg så ut som?), men finner ut at lyttestasjonene ikke åpner før 10.00.

Resten av historien er kald, kjedelig og altfor lang. Toget tar meg til kontorene hvor vi satt pakket vårt, og de neste timene blir tilbragt utenfor der. I mangel på oppladde batterier og telefonnumre er det umulig å nå hverken Mats eller Pål. Jeg får tilbake fragmenter av formen etter en pint på puben ved siden av, men blir skremt ut av brednakkede fotballsupportere med altfor mange tatoveringer.
Man venter mer, og etter å ha sittet seg sår, kommer redaktøren og Pål gående ved 13.30-tiden - en og en halv time før intervjuavtalen på et hotell vi ikke aner hvor er.

Intervju blir gjort, bagasje båret, og fly flydd. Dagen etter lå jeg med feber og tidenes såreste hals, og sliter i dette øyeblikk fortsatt med sår, sår hals.

Gata hadde gjort sitt, London hadde høvlet over meg uten hensyn til at jeg var en upraktisk, norsk skribent. Denne skribenten booker hotell på forhånd neste gang.



Kommentarer fra brukere

Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish