Startside

Meny
Skolestiler
Uteliv

Aktivitetsguiden

Reise
Sex & Love
Sport & Fritid

Mobil

Arkiv
Nyhetsliste


Mest lest
Mest populært nå
NettGuide
NettGuideNytt
- Kurs
- TOEFL
- Fritidskurs...
- snutt.no
- Kjerringråd
- Norwaydisc

15 mins of fame
NAV
1. juli 2006 ble Trygdeetaten og Aetat lagt ned og erstattet av en ny arbeids- og velferdsetat, NAV.
Quiz
- MUSIKK QUIZ
- SportsQuiz
- Geografi
- TV-serier
- Fotball
- Film
- Musikk
- Musikk, II
- Allmen oppdagelse
Du er her: propaganda.net-> Reise
80-tallet
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
Husker du alle barneprogrammene du så på som liten? Sannsynligvis ikke, fordi det var utrolig mange av dem. Svenn har satt seg i tenkeboksen og mimret litt.


Jeg vet ikke når det skjedde, men jeg tror det var i begynnelsen av 1990. Plutselig var åttitallet gått over i historien, og vi hadde en ny tid i vente. Egentlig vet jeg verken hvorfor eller hvordan det skjedde. Enten gikk vi lei av AHA, Carola, rosa belter og joggebukser, eller så var det noe annet som kom i veien. Kanskje det var rett og slett forutbestemt at noe skulle skje. Mulig at det var jappetiden som satte en stopper for det hele, jeg er ikke sikker. Hvor ble det forresten av jappetiden? Bare forsvant den på samme måte som åttitallet?

Åttitallet var en fin tid. En tid uten bekymringer, med store gleder og lange dager ute i skogen. For å ikke snakke om alle timene foran TV´n. I hvert fall for oss små som er født tidlig på åtti- eller i slutten av syttitallet. Vi gikk riktignok glipp av Max Mekker og Sesamstasjon, men sjansene for at vi overlever tapet er gode.


Barne-TV rula maksimalt på den tiden. Spesielt tegnefilmene. Tom & Jerry var coole. Disney-filmene også. Super-Ted kom i annen rekke, men jeg hadde litt sansen for ham likevel. Ikke bare fordi han var tøff, men mye fordi han var en bamse. En tøff bamse. Akkurat som labbetuss. Egentlig var labbetuss en hund, men jeg så på ham som en bamse. For meg var labbetuss definitivt en bamse.

Smurfene var tøffe. Selv lurte jeg ofte på hvilken farge en smurf hadde fått dersom man kvalte en slik, men det er en helt annen historie. På den måten var Mummitrolla bedre. De var bare hvite. Og søte. Det som var litt bra med Mummitrolla, var at det ikke bare var fint hele tiden. Faktisk litt depressivt og dunkelt. Man fikk tid til å tenke. Det var en god motvekt til Fragglerne med onkel Reisende Mac, Moki og skraphaugen. Episoder som da Moki fant ut at de ikke måtte spise byggverka til Dozerne, husker jeg at for meg virket som et vanvittig lyspunkt. Endelig begynte de å forstå!

De ekstra tøffe av oss foretrakk kanskje Himan, Superman eller Batman, men for de fleste gikk det nok mest på Portveien 2, Gullars og Tøydukke Anna. I ettertid innser man at alle disse rett og slett var tragiske. Dessverre manglet vi nok evnen til å være kritiske som barn.

Noe jeg hata som liten, var at verken Jarl Goli eller Eli Rygg så den teite giraffen som hele tida vela rundt. Den var bare dum. Overlegen og dum. Det var rett og slett frustrerende å se hvordan den i siste liten klarte å smyge seg vekk like før Eli eller Jan kom inn døren. Og ikke skjønner jeg hvor den ble av, så lite som det huset er. Sukk, barndommens mysterier kommer nok aldri til å bli løst. Det eneste positive med Portveien 2 var at man i det minste fikk vite hvilken dag det var. Søppelkasse-mannen i Gullars må forøvrig også nevnes. Han gjorde en god jobb. Det var det ingen som gjorde i Tøydukke Anna. Der var bare alt teit.

Greit, nå er jeg altfor negativ. Og for å rette opp det hele, er det best at jeg minner om gode serier som Flode (med Trond Viggo), Karius og Baktus, Elefanten Babar og Postmann Pat. Postmann Pat var min mann. Ikke nødvendigvis fordi han var så tøff som person eller at han hadde så ekstremt tøff jobb. Nei, det var rett og slett at kan kjørte bil på en måte det står respekt av. Lagt merke til hvor raskt han aksellererer, og tenkt over hvor raskt han må jobbe med giret?! Selv Martin Skanke må se seg slått av en kar som Postmann Pat! Utrolig, men sant.

Brødrene Dal klarte jeg aldri å plassere helt. De var både morsomme, dumme og spennende på en gang. De klarte riktignok aldri å sette meg i respekt, selv om de mange ganger var nære ved å gjøre det. Det kan de takke hattene sine for. De var til god hjelp der. De var rett og slett kule, spesielt med propellene på toppen. De fascinerte meg kraftig. Personlig har jeg lenge ønsket meg en slik hatt, men aldri funnet en. Egentlig er det er kanskje like greit, selv om det sikkert kunne ha vært et billig bytriks for å oppnå doktorleken en sen lørdagskveld.

Det er en svært rar følelse man sitter igjen med dersom man, etter svært mange år, plutselig ser et kjent barne-TV-program om igjen. Ofte er det ikke slik man husker det i det hele tatt. Faktisk mye kjedeligere. Eller morsommere. Dessuten gjør man seg helt andre tanker. Jeg velger derfor for en hver pris å unngå og se programmene om igjen. Vil heller leve med minnene, og fremdeles tenke på programmene slik jeg tror de var, og slik jeg engang opplevde dem. Jepp, det vil jeg. Sjokedorisei!



Kommentarer fra brukere

Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish