|
|
 |
 Du er her: propaganda.net-> Reise-> Reisemål |
 |
|
|
|
|
 |
|
Dublin
- Skandinaviske supermodeller, revolusjonære baskere og enbente bikkjer
 Du er aldri alene i Dublin. Enten du har gått deg vill, er på tryne drita eller forsøker å stikke deg vekk på en litt sliten bar et stykke utenfor sentrum, så blir du kjent med folk. Det er rett og slett uunngåelig.
Skrevet av Mats Schjølberg Ulshagen
Det har blitt sagt og skrevet en hel masse om Irland. Det har blitt skrevet masse i Irland. Det er derfor naturlig å tenke at dette bare er en slik intellektuell skrytegreie. At irer er like sky og  seg selv nok som alle andre europeere (les: oss nordmenn i særdeleshet). At Dublin er som en hvilen som helst stressa og fremmedgjørende storby. Rett og slett at det bare er en myte at Irland er himmelen og Dublin er fucking Nirvana på jord.
Vel, det er kanskje noe overdrevet. Men det er ikke langt unna.
Glem London, Madrid, Barcelona, Praha og Amsterdam, eller ikke akkurat glem dem, men fokuser i hvert fall på Dublin. Skal du på storbyferie (selvfølgelig skal du på storbyferie) så ta turen til Dublin da vel. Ta det fra meg; Dublin is da shit.
Bikkja fra helvete
Jeg hadde stått opp, spist frokost og takket for meg til den ikke-praktiserende katolske jenta som hadde huset meg de siste timene, og sto i North Circular Road et stykke nord for sentrum av Dublin. Hodet var fullt av inntrykk og alt i alt følte jeg meg sånn passe konge.
Ferden gikk i retning sentrum, og jeg valgte å gå ned til elva Liffey som deler sentrum ikke ulikt Akerselva hjemme i Oslo.
En ungegjeng løp omkring å gjorde streker som seg hør og bør, de hadde sett seg an en liten trebeinet hund og var i ferd med å fange den. En kamerat av meg i Dublin, Chris, fortalte en gang at han som liten pleide å fange løsbikkjer og feste kinaputter til dem.
I det en av de kjappeste gutta var i ferd med å nå igjen den lille, patetiske hunden, skjedde plutselig noe svært rart; Ut fra et smug over gata kom en svær jævel av en kjøter. Den løp over gata, mens den gjødde som besatt. Barna nølte litt, men skjønte at denne bikkja fra helvete ikke var til å kødde med. De forsvant i alle retninger og den store hunden fulgte dem et lite stykke for å forsikre seg om at de virkelig forsvant, hvorpå den luntet tilbake til sin nye trebente venn. De to ikke helt firbente forsvant sammen av gårde et stykke foran meg. En syk sak.
Kommentarer fra brukere
| Julie |
12/02/2007 - 19:23 |
Jeg synst det skal være mindre reklame !!! |
|
Legg inn en melding!
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utskriftsvennlig versjon