Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler






Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave

Du er her: propaganda.net-> Skole & jobb
Politidame med ring i nesa
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
Fra den dagen hun ble født har Sugharan (uttales Sugra) Khan stort sett gjort som hun ville. Langt viktigere, hun har stort sett villet. Når hun nå har et mål og en drøm om å bli politimester i Oslo bør hun i høyeste grad tas seriøst.


Fakta: Sugharan Khan. 25 år. Født i Badoo,Pakistan, oppvokst i Asker, bosatt i Oslo.
Yrke: Politietterforsker i grensekontrollen ved Oslo Lufthavn Gardermoen.
Mål: Å bli politimester i Oslo.
Drøm: Å nå målet.

Badoo, Pakistan 15.1.1975. Det er tidlig morgen. Solen kaster sine første stråler over hustakene i den lille landsbyen. De lave husene står tett i tett, man kan gå fra tak til tak om man vil. Foreløpig er det ingen å se verken på takene eller i gatene. Det er stille, mennesker og dyr sover fortsatt i Badoo. Plutselig brytes stillheten av et skrik. Et nytt barn har kommet til verden. Et svært etterlengtet barn. En overlykkelig bestemor bringer gledesbudskapet til naboene, og takker Allah for at hennes bønner har blitt hørt. Hun gir beskjed om at to geiter skal ofres, hennes del av avtalen skal overholdes. Ofring av geiter er en vanlig skikk i Pakistan, man takker Allah for det nye guttebarnet. Men denne gangen ofres det for en jente. Det første brudd på tradisjonen i denne jentas liv, men langt fra det siste.


Asker, 1980. Lille Sugharan Khan ankommer sitt nye hjem sammen med mamma og to yngre søsken, pappa har allerede bodd i Norge i flere år.
- Jeg husker jeg gikk ut av taxien og sto opp til nesa i iskald bomull. Det var skikkelig sært, sier hun. Sugharan har bare gode minner fra den første tiden i Norge. Etter bare to måneder begynte hun i norsk barnehage.
- Jeg lærte å snakke norsk ganske fort. Det var ikke mange innvandrerbarn der vi bodde, de syntes vel jeg var ganske eksotisk. Jeg ble på en måte maskoten til alle, nabojentene ville gjerne leke med meg og ungene i barnehagen tok seg av meg og lærte meg opp. Jeg husker da jeg lærte å si vann. En gutt som het Are, jøss jeg husker navnet hans fremdeles, tok armen min, leide meg bort til springen, skrudde på og holdt hånden min under. ¿Vann¿ sa han. ¿Vann¿ sa jeg.

Problemene meldte seg ikke før hun ble litt eldre. Pakistanske jenter skal helst holde seg hjemme, lære og stelle hus, lage mat, kort sagt forbredes til husmorrollen. Sugharan hadde andre interesser. Fra hun var liten så hun veldig opp til sine eldre fettere, og hun fikk lov til å henge med dem, de syntes det var ganske underholdene med den lille spinkle jenta som gjerne ville være stor og tøff. Sammen med dem gjorde hun ting som de aller fleste barn gjør, for eksempel slikke på jernstenger når det er minusgrader.
- Fetterne mine ble helt fortvilet, der sto jeg med tunga frosset fast i et tørkestativ, de ante ikke hva de skulle gjøre.
Nå vet jo norske barn at varmt vann er det eneste som funker, dette er kunnskap som er blitt nedarvet gjennom generasjoner av jernstangslikkere. De pakistanske ungene hadde naturligvis ingen forutsetning for å vite dette. - Det ble en blodig affære, ler Sugharan.

Ballsport er en ting pakistanske jenter sjelden driver med. Fra hun gikk i 4. klasse spilte Sugharan fotball med de store gutta og dødball etter skoletid.
- Jeg var faktisk veldig god i dødball og syntes det var kjempegøy. Pappa hadde riktignok lagt ned totalforbud mot den slags aktiviteter, men tanten min bodde rett ved banen der vi spilte og hun holdt utkikk. Når hun så pappa komme ropte hun ut av vinduet ¿Sugharan, pappa kommer¿, hvorpå jeg dumpet ned på sidelinjen og så ut som uskyldigheten selv, forteller hun.
Pappa ble lurt trill rundt. Sugharan begynte å gå med avisen da hun var tolv, det tok lang tid før han fikk vite om det. (Slåsskampene på ungdomsskolen var heller aldri noe tema rundt middagsbordet.) Hun har alltid elsket å jobbe. Under tvil fikk hun begynne å jobbe i en butikk da hun var tretten.
- Jeg ville jobbe så jeg kunne begynne å spare til sertifikatet. Verken mamma eller pappa kunne kjøre bil så jeg bestemte tidlig at det skulle i hvert fall jeg.

Det er jo en kjent sak at våre nye landsmenn hovedsaklig består av narkomane kjeltringer og konemishandlere. Var det maktsyke som gjorde at du valgte politiyrket?
- Nei, ler Sugharan ler, - da jeg gikk i 8. klasse var jeg lei av at pakistanere alltid ble fremstilt så dårlig i media. Hver gang et eller annet hadde skjedd så var det en pakistaner involvert. Jeg bestemte meg for å bevise at pakistanere kan drive med noe annet enn kriminalitet, at vi også kan noe. Så jeg bestemte meg for å bli politi.
Pappa var selvfølgelig uenig i det også.
- Han ville jeg skulle bli lege eller advokat. Jeg sa ¿la meg fullføre videregående først, så får vi se.¿ Det var greit, forteller hun.
Mange pakistanske jenter får i dag oppmuntring hjemmefra til å få seg en utdannelse. Men det er likevel forsvinnende få pakistanske kvinner som er yrkesaktive.
- Det er litt trist. Mange går på skole noen år, så gifter de seg ,får barn og blir hjemmeværende, som deres mødre før dem. Jeg vil ha en karriere. Jeg vil at mine barn skal være stolte av meg. I Asker hadde de fleste vennene mine høyt utdannede foreldre. De var leger, advokater, ingeniører og direktører, og de bodde i eneboliger. Vi bodde i blokk, og jeg var flau over å fortelle at mamma vasket på en skole og at pappa jobbet på lageret på Ringnes.
Så du er rett og slett en snobb?
- Ja, sier Sugharan og nikker, - jeg er faktisk det. En liten en.

Sugharan begynte på videregående, fast bestemt på å gjøre det bra. Som sagt så elsker jenta å jobbe, og takket være intens jobbing ved siden av skolen satt hun snart med egen leilighet og bil.
- Og så, da jeg var nitten, ble jeg giftet bort, forteller hun plutselig.
Jeg skvetter litt. Er du gift?
- Nei, nå er jeg skilt. Jeg ble giftet bort til fetteren min for at han skulle få komme til Norge. Jeg var veldig i tvil. Men alle sa at vi passet så godt sammen, og pappa garanterte at jeg skulle få fortsette utdannelsen min, så jeg ga etter. Mannen min viste seg naturligvis å være verdens største drittsekk. Han flyttet inn i leiligheten min, og i tillegg til skolen måtte jeg forsørge ham. Sin inntekt sendte han til sin familie i Pakistan. Forutsetningen for at han skulle betale sin del av utgiftene var at jeg ga opp utdannelse og jobb og ble hjemmeværende. Dette var bare et av problemene. Etter en del stygge episoder, familiefeider, draptrusler og andre mindre sjarmerende ting, fikk jeg endelig lov til å skille meg fra ham.
Etter videregående fikk hun jobb som kontorfullmektig på Fornebu politistasjon. I løpet av de to årene hun jobbet der endret faren holdning til yrkesvalget. - Han fikk flere positive tilbakemeldinger fra andre pakistanere, de fortalte at det var flott å se en av sine egne der. Og da var det greit. Aksept og anerkjennelse er veldig viktig i det pakistanske miljøet, forklarer Sugharan.
I 1997 begynte hun på politihøyskolen og etter tre år med hard jobbing og mye moro, ble hun uteksaminert nå i vår. Under seremonien i rådhuset, der studentene mottok vitnemålene, var både søster, mor og far tilstede. Uten tvil stolte av eldstebarnet.

Sugharan er en språkmektig dame. I tillegg til norsk, engelsk og urdu behersker hun også hindi og punjabi. Ikke underlig at hun fikk den jobben hun fikk. Hun jobber nå i grensekontrollen på Oslo Lufthavn Gardermoen. Der tar hun i mot folk som vil inn i landet, kontrollerer dokumenter og pass, kontakter ambassader når det er nødvendig, og av og til sender hun folk tilbake dit de kom fra. Hun har eskortert medlemmer av Outlaws tilbake til Amerika og pakistanere til Island. Synes hun ikke det er spesielt leit å kaste ut asylsøkere med tanke på at hennes egen familie fikk en ny start i Norge?
- Det er mange triste historier, noen av dem er sanne, men mange prøver å lure seg til ting de ikke har krav på. Regler er regler, sier hun bestemt.
Hvor går så veien herfra?
- Jeg regner med at jeg blir på Gardermoen et par år til, men så vil jeg inn til byen. Ut på gata, sier Sugharan og lener seg fremover. - Jeg synes det er viktig at når jeg sitter med folk i avhør og de sier ¿Du veit ikke åssen det er der ute, du veit ikke åssen det er å leve på gata.¿, da vil jeg kunne si at, jo det vet jeg, for jeg har nemlig jobbet der i to år.
Hva er det du aller helst vil jobbe med da?
- Jeg vil jobbe med ungdom. Jeg kommuniserer bra med dem og synes det virker interessant. Det jeg hater mest er de som driver med narkosalg til barn og unge. Det er de jeg vil ta.

Jeg tar nok ikke mye feil hvis jeg antar at uansett hvor stolte mamma og pappa er av sin datter, så lurer de nok på når jenta skal slå seg til ro, gifte seg og få barn. Hun kan da ikke bare jobbe. Hva med kjærligheten, Sugharan?
- Hvilken kjærlighet, svarer hun med en stemme som avslører at dette nok ikke har høyeste prioritet.
Men når du skal gifte deg da, vil du ha en nordmann eller en pakistaner?
Hun tenker seg om i tre sekunder.
- Ja takk, sier hun, - begge deler.
Sugharan Khan vil ha alt. Og tar jeg ikke helt feil, så får hun det også.



Kommentarer fra brukere

Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish