Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler






Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave

Du er her: propaganda.net-> Skole & jobb
Flyvertinne - Luftens baronesser.
Av Redaksjonen Utskriftsvennlig versjon
De fleste har sett dem og de fleste har en mening om dem.


De svinser og svanser rundt i flykabinen, med påtatte smil og tanketomme blikk. Det er iallfall slik noen mener flyvertinneyrket fortoner seg.



Navn: Kjersti Hassel
Alder: 26
Yrke: Flyvertinne
Mål: Å ha det bra
Drøm: Leve et liv i luksus og palmesus

Utstyrt med billetter fra Braathens la vi turen på kryss og tvers av Norge, sammen med Kjersti Hassel. Hun er bondedatteren fra Kongsberg som byttet ut traktoren og låven med en Boeing 737 og leilighet i hovedstaden. Vi møter henne en tidlig onsdag formiddag. Dagen hennes begynte 0530 i Aalesund, flyet gikk videre til Stavanger og jeg treffer henne på Flesland flyplass i Bergen. Håret er oppsatt, uniformen er nystrøken og velstelt. Det er ikke så mange slusker å se i flyvertinneuniform.

- Piercing og synlige tatoveringer er ikke tillatt, forteller Kjersti, som selv fikk beskjed om å fjerne metallstangen hun hadde i tungen, da hun begynte i Braathens.

Braathens har et strengt reglement, som nok ikke appellerer til arbeidssøkende blitzere og Iron Maiden fans. Jeg påstår at utseende er en viktig faktor ved ansettelse, noe Kjersti benekter - men hun innrømmer til slutt at man nok ikke bør være direkte uappetittlig.
- Men her er nok de norske flyselskapene annerledes enn en del utenlandske. Mange steder i verden er utseende helt avgjørende og de merkeligste kriterier blir lagt til grunn. China Airways for eksempel, de stiller som krav at flyvertinnene er jomfruer. I Braathens legges det mer vekt på indre egenskaper, hevder Kjersti.
Vi har en lang reiserute foran oss, nærmere bestemt Bergen - Trondheim - Evenes - Tromsø - Bodø - Trondheim - Oslo. Rikelig med tid til å avsløre hva disse flyvertinnene er laget av.
Reisevant setter jeg meg godt til rette på beste klasse og låner et halvt øre til sikkerhetsdemonstrasjonen. Ingen fare med denne karen, bjeffer jeg da Kjersti spør om alt er vel.
- Menn er de verste, sier Kjersti, - de blir aggressive og later som om ingenting er galt. Men vi kan se det på knokene deres.
Jeg titter ned på hendene, og ganske riktig; knokene er hvite. Kvinner sier fra med en gang de, at de er redd for å fly.

Så er vi trygt i marsjhøyde, og de smilende jentene kommer med drikke og en liten matbit. Høres ikke spesielt komplisert ut, men så er ikke servicebiten hovedårsaken til at flyvertinnene er der heller, forteller Kjersti.
- Vi er der av sikkerhetsmessige årsaker, ingen flyvertinner - ingen avgang. Slik er internasjonale luftfartsregler. Vi har solid opplæring i å takle uventede opplevelser. Til vanlig er det ikke så mye "hjernebry", men vi må alltid være tilstede og våkne for mulige problemer. Vi har til og med lært å sette på håndjern. Nå pleier jeg å flørte med de aggressive, bli litt kompis. Det er gjerne det lureste, selv om jeg av og til skulle ønske at passasjerene slo først...., sier Kjersti - Texas Ranger.
Ja vel, men det fortoner seg likevel litt merkelig at sykepleiere, lærere, markedsførere og annet pakk renner ned flyselskapenes dører, på jakt etter jobb?
- Penger, sier Kjersti mens hun deler ut pitabrød og vørterøl. - Det offentlige gir ikke nok tilbake til den enkelte. Det blir for dårlig betalt i forhold til innsatsen.
Selv sier hun seg fornøyd med lønnen, men påpeker at det til en viss grad skyldes diett-tilleggene.
- Grunnlønna er ikke all verden, men alt sett under ett, så tjener de fleste i overkant av 300 000. Det er greit.
Men at det er en enkel jobb, det vil hun ikke være med på. Når 120 mennesker skal ha drikke, mat, gaver til barna, ullpledd, flyskrekklindring og spesialbehandling, kan en 45 minutters flytur bli i korteste laget. I tillegg må halvparten benytte de to toalettene og et par stykker vil gjerne synge en lengre klagesang over at det er wienerbrød og ikke druer på frokostbrettet.
Da kan du, hvis du legger øret inntil flyvertinnens hvite smil, høre den umiskjennelige lyden av tenners gnissel.
- Men, sier Kjersti, - det er ikke vår oppgave å oppdra passasjerene. Det kunne saktens trenges, hvis man legger en og annen skrekkhistorie til grunn, men det skal man jo ikke, og stort sett er folk hyggelige og mottar ekte smil.
- De som er mest slitsomme er utvilsomt de innbilt reisevante. De kunne tatt over alle jobbene i flyet på minus to minutter. De kan alt, tror de. Det er gjerne de samme som ikke klarer å ta på seg setebeltet.

Tempoet er høyt på smekkfulle fly, men nå er langt fra alle avganger det, og snart senker roen seg over kabinen. Uheldigvis for Braathens, men kanskje ikke for flyvertinnene. "Ofte består en arbeidsdag av fire eller fem avganger - og da kan det være godt at alle ikke er like travle", mener Kjersti. Det er ikke mye dramatikk å spore denne dagen, det samme gjentar seg på hver avgang. Det hele virker nokså stressende, og litt ensformig.
- Det er klart det blir mest rutine, men det er det jo i de fleste yrker. Hvis man liker å jobbe med andre mennesker og har litt tålmodighet, er dette en flott jobb, sier Kjersti.

Da vi omsider kommer frem til Tromsø Lufthavn er både crewet, journalisten og fotografen rimelig slitne. De to sistnevnte er i tillegg sterkt hørselhemmede. Dotter i ørene, anslagsvis av badeballformat, gir oss en hørsel en 90-åring verdig.
Så er ikke vi vant til å tilbringe hele dagen opp og ned fra ti tusen fots høyde heller.
- Det blir ikke kroppen vant til. Jeg har dotter i ørene hele tide. Det er bare å leve med det, men jeg anbefaler ingen med tette bihuler og kraftig forkjølelse å fly. Jeg gikk på jobb slik en gang, og smertene var uutholdelige, informerer Kjersti oss.
En minibuss frakter oss fra flyplassen til hotellet, arbeidsdagen er over, men moroa har akkurat begynt. Braathens-reglementet sier at man alltid skal ha minimum tretten timers hvile før man skal på jobb igjen, og som oftest er skiftplanen presset inn mot dette minimumet. Akkurat i dag, og dette var visst et unntak, skulle ikke crewet på jobb før om 24 timer.
Så da var det kanskje klart for litt jetsett, for freshe hotellrom og pulserende uteliv? Ja visst, faktisk var det akkurat det.
Hotell er artig, sier jeg, men Kjersti protesterer kraftig fra baksiden av en Gin Tonic.
- Etter to år som flyvertinne, er hotellrom det minst spennende jeg kan tenke meg. Det var gøy i begynnelsen, men nå er jeg likegyldig til det. Evenes er ikke Monte Carlo og Fjellsundbrua Hotell, en halvtime utenfor Harstad, er ikke Hilton, fastslår Kjersti. - Hotellivet blir faktisk slitsomt, du våkner opp og aner ikke om du er hjemme, i Stavanger eller i Kristiansand.

På slike stop-over (overnatting) er det vanlig at crewet går ut og spiser middag sammen - og de som vil fortsetter gjerne til en pub eller en bar. Vi sitter på en hyggelig kro nede ved havna i Tromsø, verken Oluf eller Tore Skoglund er å se, men deler av deres publikum benker seg rundt flere av bordene. Resten av besetningen skal vi møte om tre timer.
- De andre vil slappe av litt først, roper Kjersti mens hun bestiller mer å drikke. Hun er åpenbart glad i det sterke, faktisk gir hun brennevinet mye av æren for at hun i dag er flyvertinne.
- Jeg hadde en altfor morsom russetid. Festingen gjorde at jeg ikke fikk de karakterene jeg burde hatt - og jeg bestemte meg for å ta det siste året om igjen. Det tok jeg på reiselivslinjen, og etterpå dro jeg ut som reiseleder for et charter-selskap. Etter to år i Tyrkia dro jeg tilbake til Norge og Kongsberg. Da visste jeg ikke hva jeg ville gjøre, men etter et par måneder med verdens kjedeligste jobb i en pølsebu, så jeg en annonse i avisen. Braathens søkte flyvertinner. Hadde det ikke vært for året jeg gikk om igjen, hadde jeg nok aldri havnet i denne bransjen. Utdannelse kan være vel å bra, men det er mange måter å lære på her i verden. Jeg har aldri villet tatt utdannelse for utdannelsens skyld, sier hun.
Braathens utdanner flyvertinnene selv. Kjersti forteller at man først må passere to intervjuer, deretter er det et seks uker langt kurs. Mye gruppearbeid og sikkerhetsopplæring. Det er viktig å fungere i et team, og å være samarbeidsvillig - egenrådige kranglefanter frarådes å søke, får vi vite.

En ting er hun likevel lei av, det er mange som ikke respekterer yrket hennes. "Du er bare en flyvertinne", sier mange. De ser på det som enkelt arbeid. Derfor foretrekker hun å bli kjent med folk før hun forteller hva hun gjør, så slipper hun fordommene. "Jobben er ikke livet mitt, mitt liv foregår i fritiden", forteller Kjersti, "vi har lange friperioder mellom arbeidsperiodene våre, vi jobber fem dager, for så å ha fri i fire dager. I tillegg kommer ferier. Jeg reiser mye - og bruker dagene på cafeer. Det er en tilværelse jeg er veldig fornøyd med.".
Bare i år har hun vært tre ganger i Milano og i London, Thailand og USA. Det er en kjent sak at ansatte i flyselskaper har gode avtaler med hverandres selskaper. Kjersti har ikke lov til å fortelle hva de betaler, men legger ikke skjul på at det er grisebillig. "Jeg reiser jorden rundt for en slikk og ingenting", sier hun fornøyd. "Frynsegodene er også med på å gjøre det attraktivt å være flyvertinne".

Så er det tid for kveldsmat. Uniformene har falt og utkledd som vanlige mennesker møtes hele crewet. Ferden går til en av Tromsøs finere restauranter, hvor vi snart befinner oss midt iblant tapas, øl og vin.Veldig sosialt og veldig hygglig. Stemningen stiger i takt med halvliterene, men etter noen timer skilles klinten fra hveten. Pilotene og de to andre flyvertinnene går til hotellet - vi yngste går nok en gang til baren. Unge og i gryende storform lar vi oss ikke fange av fornuften. Omgitt av nordlendinger og fiskere følger vi den lokale skikk, og hoier og drikker.
Vi holder det gående til stengetid, finner til slutt hotellet og avslutter som seg hør og bør en armlengdes avstand fra minibaren. "Det blir noen fester, det er en veldig sosial jobb. Jeg arbeider stadig med nye mennesker - og de fleste i denne bransjen er utadvendte og glade i å gjøre ting sammen, i stedet for å mure seg inne på hotellrommet", sier Kjersti.
Likevel frister hotellsengen nå. En liten titt på klokken avslører at det er tolv timer til take-off neste dag.
Det betyr bra timing, siden Braathens ikke tillater flyvertinnene å drikke alkohol åtte timer før neste "økt".

En slik ondsinnet regel har heldigvis ikke Propaganda, og jeg titter sløvt bort på Kjersti neste dag. Halvsovende i flysetet, mens hun smilende serverer meg cola på cola.
Det ser ut til å være mye bra med å være flyvertinne, og jeg fraråder ingen å søke seg til slikt arbeid, men med bankende hode og spesiell ånde foretrekker jeg å være passasjer.



Kommentarer fra brukere

Tina 12/03/2009 - 16:00

Det var utrolig bra skrevet og det hjalp mye da jeg skulle skrive stil om flyvertinne. kjempe bra, tina nittedal

Legg inn en melding!
Ditt navn      Din e-mail (valgfritt)
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
Tips en venn om denne artikkelen

Din venns e-mail   Ditt navn   Din mailadresse  
        

propaganda.net :
The Crisis of Credit Visualized
The Short and Simple Story of the Credit Crisis. Fin animasjon som forklarer mye om det som skjer.


The Crisis of Credit Visualized from Jonathan Jarvis on Vimeo.


    Vinner kåret i Propagandas sommerkonkurranse – En ukes surfcamp på Stad!


Sjekk hvem som stakk av med premien: Syv overnattinger på Surfcamp med frokost, daglig instruksjon, bruk av surfeutstyr, foto-cd og transport til surfespotene.

>> les hele saken >>

annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish