Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Frihet, likhet og søsterskap - et intervju med Camilla CollettSkriv ut Utskrift
Et intervju med Camilla Collett om hennes liv noen måneder etter hennes 80-årsdag. Oppgave skrevet på VK1 for et par år siden.
Bokmål - AnnetForfatter:



Vi kjenner til forholdsvis få kvinnelige forfattere i dag som har satt sport i dagens samfunn, men det finnes unntak. En kvinne med mot, vilje og energi for å kjempe for kvinners frihet, likestilling - en kvinnekamp slår meg i tankene. Vi snakker ikke om noen andre enn vår ringe Camilla Collett. Vi har vært så heldige å få truffet henne, noen måneder etter 80års dagen.

 

Solen skinner, og strålene treffer bakken med en rytme som får oss til å føle våren helt inn. Fuglene synger høyt og vakkert, idet en litt eldre kvinne åpner opp døren og fører meg inn i en enkel, men markert stue, en stue der man føler seg hjemme. Camilla ber meg sette meg ned på en sofa, mens hun tilbyr meg en kopp kaffe. Ingenting er som en varm kopp kaffe, nymalt og fersk, spesielt fra en kvinnekjempers egne hender. Vi setter oss ned, og jeg tar meg tiden til å gratulere henne med sine 80år, selv om det har gått et par måneder siden hennes fødselsdag.

 

Uten å vise noen som helst form for hast, starter jeg med å stille henne spørsmål.

- Du har gjort mye i ditt lange liv, men det startet jo et sted. La oss starte med begynnelsen av eventyret ditt; hvordan var det å bli født i en embetsmannsfamilie?

Før hun starter å si noe som helst, understreker hun at hun husker mye av sin barndom, til tross for alderen sin.

- Å bli født i en embetsmannsfamilie gjorde jo en del forhold enklere for meg. Jeg fikk en friere oppvekst enn andre piker på den tiden, og jeg ble faktisk sendt på skole av min kjære far, Nicolai Wergeland, noe som var veldig uvanlig for piker på denne tiden. Jeg fikk også studert i utlandet, i Tyskland for å være presis, ved siden av å ha gått på pikeskole i Kristiania. Jeg fikk også være med på utflukter sammen med min far til København flere ganger, noe som var som et universitet for oss kvinner, siden vi ikke hadde tilgang til å gå på universitetet i København.

Camilla legger likevel til at hun og broren Henrik, som de fleste har hørt om, hadde en meget forskjellig utdannelse.

 

Faren til Camilla Collett spilte en stor rolle under riksforsamlingen i 1814, og ble så betatt av Eidsvoll at familien senere flyttet inn dit. Faren fikk en prestestilling der. Moren, Alette Thaulow, derimot var både varm og snill, som de fleste andre kvinner på den tiden, men følgte kvinneidealen strengt. En kvinne skulle beskjeden, lydig og ydmyk, samtidig som de var varme og snille. Målet var å bli gift og godt forsørget, noe Camilla senere reagerte sterkt på, og som senere dannet grunnlaget for kvinnekampen.


Jeg tar meg en slurk av kaffen, mens jeg spør henne om hva hun pleide å drive med på prestegården i Eidsvoll.

Collet forteller at hun pleide å spille piano, synge sanger og salmer og leste en hel del bøker som faren hadde. Hun legger videre til at dagboken var hennes beste venn, og hun kunne skrive ned sine undertrykte og skjulte følelser ned, for de fikk hun ikke uttalt seg om i det offentlige. Kvinners følelser var mindre verdt enn menns, så de måtte skjules.

 

- Din første kjærlighet var med familiens, og spesielt din brors bitre og forhatte fiende, Johan Sebastian Welhaven.

Jeg merker fort at atmosfæren får et nytt innhold, nesten et tungt, ulykkelig og bortgjemt innhold. Camilla smiler litt skjevt, og jeg vet at dette ikke er favorittemaet hennes, men hun er fremdeles villig til å snakke om det.

- Jeg møtte først Johan under en av mine reiser til København. Welhaven ble betatt av meg, og vi startet å møtes i skjul.

Camilla forteller oss at grunnen til hatet mellom begge partene var som følge av litterære og politiske forskjeller. Videre får jeg vite at den politiske bakgrunnen var om man skulle være avhengig av Danmark, noe som Welhaven støttet sterkt, mens Wergeland og partiet sitt ”Patriotene” ville ha et fri og selvstendig Norge. De mente at etter 1814 burde ikke Norge lenger være avhengig av Danmark. Hvis man tenker på den litterære bakgrunnen, var Welhaven veldig strukturert med enkelt språk, rim og rytme, og forholdt seg alltid til dikterreglene med tanke på hans nedskrevne litteratur. Dette førte til at Welhaven kritiserte og fordømte diktermåten til Henrik Wergeland, som etter hans syn skrev uorganisert, med uordnede bilder og uklare uttrykk. En stil som brøt med dikternes fastsatte normer og regler.

Det hadde vært mye småkrangler og bråk rundt nettopp dette, men i 1838 nådde den sitt høydepunkt – forteller Camilla.

- Hendelsen som toppet dette skjedde når min bror fikk skuespillet sitt, Campbellerne, satt opp i hovedstaden. Ikke overraskende kom Johan ned sammen med Intelligenspartiet sitt, for å lage bråk og leven. Det er nettopp det jeg skammer meg mest over, ingen ville den andre noe godt. Det tragiske er at det hele endte opp i et slagsmål med never, og ikke en situasjon der man brukte sunn fornuft.

- Nå var jo de kamphanene på begge sider for stolte til å lide nederlag, men hva med stakkars deg. Tenkte de ikke over at det faktisk var en kvinne mellom dem?

- Nå er det jo slik, som du vet, at kvinner må skjule sine følelser inne i seg. Og der satt da jeg mellom begge to, på den ene siden, min bror, som jeg satte veldig høyt mens på den andre, en person jeg hadde sterke følelser for. Det er kanskje dette som førte til at vi gradvis ble mer og mer atskilt. Jeg ville gjerne gifte meg med Welhaven, men at vi ble mer og mer borte fra hverandre førte til slutt til at Welhaven aldri ga meg et klart svar. Forholdet vårt endte en liten stund senere, og har aldri blitt tatt opp igjen senere.

Jeg blir direkte betatt av hennes ord, de er som vann mot strøm. Sympati-nervene mine er godt i gang, og jeg beundrer hennes styrke og energi som ennå er der, selv etter denne tragiske episoden.

 

Camilla virket faktisk litt lettet etter å ha snakket om denne saken med en annen person, og det skjeve smilet endret seg raskt til et mer positivt smil.

 

- Når vi først er inne på tråden om din kjærlighetsliv; hvordan endte du opp med Peder Jonas Collett?

Camilla tar seg en slurk av sin kaffekopp, og duften av nyplukkede kaffebønner fra de afrikanske kaffegårdene sprer seg raskt rundt i rommet. Kaffe er faktisk en eksklusivitet. Hun bruker god tid på slurken før hun starter å snakke rundt emnet igjen.

- Ja, som jeg tidligere formidlet til dem, så ble det ikke noe mellom meg og Welhaven. Jeg traff senere Peter Jonas Collett, som var fra en rik embetsmannsfamilie. Han hadde vært en kvass og negativ kritiker av min brors diktning, samtidig som han var en del av Welhavens Intelligentkrets. Det tok derfor litt tid før min far godtok ekteskapet.

Jeg satt betatt og hørte på henne, men jeg ville trekke inn et spørsmål, bare for spøk.

- Det ser ut til at du er tiltrukket de personene som er de motsatte til både din bror og far. Ligger det noe bak dette?

Hun smilte, som solen, deretter lo hun, og jeg trodde at midtnattsolen hadde tatt seg turen inn i vår verden, en verden der kun jeg og Camilla satt og diskuterte flere av sidene ved livet hennes.

For å ta spøken til side, fortsatte Camilla med å fortelle at hun og P.J. Collett hadde et veldig åpent og fritt ekteskap, og han visste til og med om de ”hemmelige” brevene hun sendte til Welhaven. Hun la også stolt til at den avdøde ektemannen hadde vært statsminister i Norge i en liten periode.

- Min ektemann var kanskje ikke så pen som Welhaven, men han var dog ikke like overlegen og spydig.

- Ekteskapet var ikke arrangert, men fornuftsekteskap. Dette var jo avvik fra datidas samfunnsnormer.

- Det er riktig, det var basert på fornuft, og ikke arrangement fra foreldre, som de fleste var på den tiden, og er nå også. Dette førte jo til et mye mer åpent ekteskap, jeg var jo sammen med en person jeg valgte selv og som jeg kunne dele mine hemmeligheter, følelser og tanker med. Ikke bare lyttet han, men han forstod dem også. Det var faktisk han som oppmuntret meg til å skrive.

Etter ti års ekteskap døde ektemannen P.J. Collett, og Camilla, som enke, satt igjen med fire barn.

 

Plutselig har atmosfæren i rommet fått et nytt preg, et sorgfullt og dystert preg. Og det aner meg at det kan få et enda mer dystert preg.

 

- Hvordan gikk det med dine fire barn, etter din ektemanns død?

En skjelven og tårefull Camilla sitter på sofaen, uten å greie å få ut et eneste ord. Hver tåre har en betydning og innhold, et anonymt budskap som ikke har kommet ut ennå. Effekten er så smittbar, at jeg nesten må felle en tåre, en tåre for en så sterk og fremgangsrik kvinne, en kvinne med sterke meninger og sterke ord.

Men det stopper ikke Camilla, hun tar seg sammen og fortsetter.

- Etter min ektemanns død, fikk vi en så lav pensjon som ikke var mulig å overleve med. Jeg måtte selge huset mitt, og måtte på flyttefot. Men heller ikke det dekket de økonomiske behovene, og jeg måtte prøve å finne andre muligheter. Jeg hadde startet med å skrive bøker, men å være kvinne og forfatter, samtidig som å tjene på det for å dekke de livsnødvendige behovene var vanskelig. Det var forventet at enker skulle leve et tilbakeholdt liv, og som følge av dette trakk vennene mine seg tilbake, jeg fikk ikke lenger invitasjoner på fester, jeg var nær sagt – isolert. Jeg måtte derfor gi noen av mine unger til slektningene mine, slik at de kunne oppdra dem. Det ble mye reising og flytting på meg etter dette, og det var da jeg reiste til flere av storbyene i Europa. Jeg hadde jo gått på skole i Tyskland i barndommen min, og behersket både fransk og tysk ganske bra. Selv om jeg reiste en del lengtet jeg alltid etter Kristiania, for det var der mitt hjerte og sjel lå.

 

Jeg sitter der, helt betatt, tvunget inn i det mørke. Jeg prøver å føle med henne men jeg greier det ikke. Her sitter en kvinne som har opplevd store tragedier hele livet sitt, og sitter her ennå, med en energi og utstråling som er uforklarlig. Jeg er bevisst på at dette er et mirakel, ikke bare for oss mennesker men for hele samfunnet. De fleste hadde nok fått en psykotisk lidelse etter å ha opplevd bare en av hendelsene i hennes dramatiske liv.

 

Det virker nesten som om Camilla er litt lettet etter å ha snakket ut om dette, i stedet for å gjøre som dagens kvinner og skjule følelsene sine. Men jeg bytter likevel temaet, og prøver å komme meg inn på det temaet jeg egentlig vil vite mest om – nemlig livet hennes som en kvinnelig forfatter og kvinnekjemper.

 

- Hva var det som fikk deg til å bli en forfatter?

Smilebåndene hennes har begynt å virke igjen, og nå er stemningen mer lys. Det virker som om hun føler seg mer komfortabel om å snakke om nettopp dette.

- Som jeg tidligere har nevnt, ble jeg født i en ganske rik og litteraturinteressert familie. Min far hadde mange bøker, og utgav selv også en hel del. Min bror, Henrik, var veldig interessert i litteratur, noe som kanskje smittet over på meg, men som kvinne hadde jeg liten sannsynlighet å bli noe som helst ved navn forfatter. Jeg leste en del av bøkene vi hadde hjemme på Eidsvoll, samtidig som jeg skrev en del brev og i dagboken min. Men jeg begynte ikke som forfatter før etter min ektemanns død.

- Er det noen personer som har hatt innvirkning på at du startet som forfatter?

- Det er flere som hadde innflytelse på meg, men en som skilte seg ut mer enn andre. Det var ektemannen min, P.J. Collett, forteller Camilla. Vi hadde et ganske åpent forhold, og det var han som oppfordret meg til å sette ned tankene og følelsene mine ned på papiret.

- Men du startet ikke å skrive før etter hans død, hvorfor? Lå det noe annet bak også?

En enkes pensjon er såpass liten, slik at det er umulig å leve på den. For å kunne forsørge seg selv, og noen av sine barn, må en ha fast inntekt ved siden av pensjonen. Kvinner flest fikk ikke jobb, selv om situasjonen er litt bedret nå, noe som førte til at jeg satset litt på forfatterskapet, et yrke en kvinne muligens kunne leve av, sier Camilla.

 

- Forskjellen mellom deg og de andre dikterne du var omgitt med, som Welhaven og din bror Henrik, skrev med en romantisk preg, mens du gikk for det realistiske. Hvorfor?

- Det hadde seg slik at dikterne på tiden før jeg begynte å skrive, skrev om det romantiske, det uutsigelige. De ville ha svar på det umulige, og utbroderte tekstene med innhold som ikke relaterte seg til dagliglivet. I motsetning til dette ville jeg nettopp ta opp sakene som angikk samfunnet, det virkelige. Jeg ville skildre og formidle hvordan mennesker virkelig hadde det, ikke hvordan de ville ha det, for det ville være som å snakke mot vinden.

 

Ektemannen P.J. Collett var en knallhard kritiker mot det daværende romantiske preget som herjet i diktene som ble produsert. Han ville ha en forandring, en realisme, noe Camilla satte i bruk. For faktas skyld, var romanen ”Amtmandens døtre” Norges første realistiske roman.

 

- Du har i den senere tid blitt et slags symbol for på kvinnenes kamp for frihet og likestilling. Hva var det som fikk deg til å reagere og skrive om denne saken?

Vi ser fort et glødende blikk oppstå, et meningsfullt blikk på en positiv måte. Man skjønner fort at dette er en sak hun brenner for, en sak hun ville gjort hva som helst for.

- Vi kvinner har alltid blitt sett på som ”det svake kjønn”, men det må jo ha en bakgrunn. Vi har stort sett alltid blitt undretrykket av mennene, av deres makt og deres myndighet. Etter Norges lover var vi økonomisk umyndige resten av livet, og arvet kun halvparten av det menn gjorde. Vi hadde et lite spekter av arbeid som vi kunne ta, nærmest ingen. På den ene siden, loven og de samfunnsbaserte normene, og på den andre siden var det et håp om at kirken skulle fortelle om likeverd, men slik var det altså ikke. De forlanget ydmykelse, lydighet og resignasjon. Vi fikk heller ikke lov til å uttrykke følelsene eller meningene våre, de ble styrt av mannen. Målet var å skjule følelsene i sitt innerste, samtidig som man skulle finne en mann som kunne forsørge kvinnen godt og gifte seg ved arrangerte ekteskap, hovedsakelig etter foreldrenes vilje.

Videre forteller sammenlikner hun forholdet mellom en mann og kvinne slik: ” Ta to skudd av en kraftig
skogvekst. Plant det ene i fri luft, den jord, hvor det hører hjemme, det andre i en pen
urtepotte i et kammer til gården. og spør da ikke hvorfor det ene utfolder seg i kraftig yppighet og det andre henger med bladene”.

- Det er nettopp dette det handlet om, om mannens evne til å styre over individet på grunn av kjønn. Jeg fordømmer denne formen for samfunn, og ville tale om denne saken. Mitt mål er å ikke la mannen styre kvinnen, og skape et følelsesfelleskap hvor man kan uttrykke følelsene fritt, uansett kjønn. Jeg vil at kvinner skal få like rettigheter som menn i dette samfunnet.

 

Om dette er en sak hun kjemper for, er det ikke noe tvil om. Man kan føle tankegangen hennes gnistre, gnistre fulle av kampvilje, som skriker viltert etter å få slippe ut i samfunnet. Men det tar tid, for ting skjer ikke over natten, og det har Camilla forstått.

 

- Din første og eneste roman ”Amtmandens Døtre” handler om nettopp dette, kan du fortelle litt mer?

Selve boken handler om fire søstere, hvor de tre eldste har blitt gift mot deres men med foreldrenes vilje, altså ulykkelige ekteskap. Den yngste vil ikke følge tradisjonen, og blir senere forelsket i huslæreren. Pga. noen misforståelser og skjul av følelsene, noe som er vanelig for kvinner, ender det opp med at huslæreren drar. Det hele ender opp med at Sofie blir gift med en eldre enkemann med barn, fordi hun trenger en som kan forsørge henne og ikke gjøre seg skammelig ovenfor familien eller samfunnet. Skjebnen fører henne i samme posisjon som resten av søstrene, i et ekteskap med en de ikke liker engang. Meningen bak det hele var å gå til angrep mot samfunnet på en måte som flere kunne nå budskapet mitt på; ekteskapet og familielivet må være følelsesbasert, slik at kvinnen kan utvikle sitt følelsesliv og sin personlighet. Det skal ikke være forskjell på en manns og en kvinnes kjærlighetsliv.

 

Boken ble gitt ut i to bind i perioden 1844-1845, og ble skrevet under Camillas opphold i København. Boken ble utgitt anonym, under et pseudonym, og man trodde lenge det var en mann som hadde skrevet boken. For menn var dette forkastelig og tåpelig, mens kvinnene følte seg hjemme i boken. Budskapet nådde altså frem.

 

- Romanen kom som noe befriende for kvinnene, hadde du oppnådd målet ditt?

Jeg tilføydde samfunnet noe det trengte, nemlig et syn på hvordan virkeligheten for kvinner er. Mitt største ønske er at kvinnene skal få lik stilling som menn i samfunnet, og vi ser at det ser nesten umulig ut i dag, men gjennom min bok gir jeg kvinnene et håp. Et håp om at de over tid greier å vinne kampen om likestillingen.

 

- En annen faktor som var uvanlig, og er det nå også, er at du skriver romanen fra en kvinnes syn.

Camilla forklarer at det er nettopp det som er meningen. Før i tiden har alt blitt sett gjennom synet til en mann. Alt skal skje etter mannens vilje, romanene skrives etter hvordan menn tar for seg situasjonene, romanene er skrevet av menn, det er bare snakk om menn. Dette synet måtte endres, og samfunnet måtte få vite hvordan kvinner egentlig har det, hvordan de tenker og hvordan de er presset til å skjule følelsene sine. Om ingen tør å beseire frykten og la sannheten bli spredt rundt i det offentlige, kommer ikke saken til å utvikles. Noen måtte ta initiativet, og det ble meg, forteller Camilla – med en stolthet over seg selv, en stolthet over å være kvinne.

 

Jeg satt der, trollbundet av hennes ord, og satt der i en slags ekstase. Jeg hadde ikke en gang tatt en slurk av den nymalte kaffen, som duftet som om den var hentet fra edens hage. Men jeg var ikke lysten på kaffen lenger, jeg ville vite mest mulig om denne David. Denne David som hadde startet en kamp med samfunnets Goliat.

 

Noen måneder tidligere, under sin 80-års dag, ble Camilla hyllet som en av landets fremste forfattere. Hele arrangementet var betalt av Kristiania, og flere forfattere møtte opp. Blant disse var noen av Camillas gode venner – Jonas Lie og Henrik Ibsen. Dette viser bare at samfunnet nå har et åpnere syn på nettopp dette med å fremme kvinnene og stillingen deres i samfunnet. Hun er smigret over å ha blitt utnevnt som det første æresmedlemmet i Norsk Kvinnesaksforening.

 

Camilla nevner også at kvinnkampen kommer sakte men sikkert til å sette grunnlaget for en ny tankegang i samfunnet, men har liten tro på at hun opplever det mens hun lever.

 

- Hva har du tenkt å gjøre videre i livet ditt?

Hun rynker litt på pannen, men trenger ikke lang tid for å svare.

- Jeg skal tilbringe resten av tiden min med å være sammen med mine barn og barnebarn, og jeg gleder meg til å bruke hvert eneste sekund av det resterende livet mitt på dette.

 

Etter å ha gjort meg ferdig med mine spørsmål, gratulerer jeg henne igjen med sine 80 år. Jeg beundrer denne viljen som ligger bak det hele. Etter å ha opplevd så mange tragiske episoder i livet sitt, har hun fremdeles ikke glemt kunsten å smile, og har en utømmelig energi. En energi jeg kan føle på mils avstand, en energi som smitter. Det er ikke annet å gjøre enn å ta av seg hatten, og bøye seg i støvet for frihets- og likhetskjemperen. Noe sier meg at hun kommer til å få innflytelse på noe stort. Meget stort!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish