Palestina-konflikten

Et innblikk i den pågående konflikten mellom Israel og Palestina i Midtøsten.
Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2008.05.06

I mange århundrer har palestinerne protestert mot jødisk bosetting og okkupasjon i Palestina. Dette er en helt umulig situasjon som er vanskelig å løse. I tillegg har det blitt til en blodig krig som har ført til tap av mange menneskeliv.

 

Starten på problemene

Frem til 1918 var det som i dag er Israel og de palestinske okkuperte områdene, det osmanske riket. Etter den førsteverdenskrigen tok Storbritannia over dette som et mandatområde. Landet var den gang bebodd av ca nitti prosent arabere og bare sju prosent jøder. Jødisk innvandring hadde så vidt begynt på slutten av 1800-tallet med følge av sionismen. Sionismen er en jødisk ideologi som går ut på at jødene er ett samlet folk som derfor bør ha en egen stat. Sionistbevegelsen bestemte seg for at denne staten skulle være Palestina, som fra før var okkupert av araberne. Det ble igangsatt masseimmigrasjon til nyetablerte jødiske kolonier, selv om disse var bebodd av et annet folk.

 

Allerede mot slutten av 30-årene var den jødiske andelen i Palestina tredoblet enn før. Britene som hadde kontroll på området så med stor bekymring på den store innvandringen. Noe av grunnen til den store innvandringen var pga jødeforfølgelsen i Europa. Araberne var sterkt imot at jødene kunne vandre fritt inn i Palestina, og britene så seg dermed tvunget til å begrense innvandringen.

 

Sionismen møtte stor motstand også blant jøder, hovedsakelig av religiøse. Hitlers jødeforfølgelse førte til anda større støtte for sionismen, jøder fra Europa og USA begynte å støtte troen om egen stat. Paramilitære jødiske grupper som Haganah og Irgun, ble opprett for å kjempe mot Storbritannia. De drev med terrorvirksomhet for å presse britene ut av landet slik at sionismen kunne ta plass, slik at hindringene av jødisk innvandring ble borte.

 

Stormaktene

I dag er Israel og USA et av de mest sammenknyttede landene som finnes. Ikke engang Storbritannia har et så nært forhold til USA. Dette forholdet har eksistert siden staten Israels opprinnelse, men det var mest formelt til å begynne med. Det var først etter nesten 20 år, og en god del kriger og kamper hvor Israel hadde blødd, at USA gikk aktivt inn for å hjelpe Israel.

 

<bilde>

 

Da Israel ga fra seg mandatet sitt til det internasjonale området i Palestina i 1947 var det FN som tok over konfliktområdet. Et forslag fra USA sin side var å dele landområdet i to til en muslimsk og en jødisk stat, og etter en del pressing fra USA sin side, slo denne ideen igjennom. Da Israel ble grunnlegget i 1948, gikk det kun få minutter før USA anerkjente det som eget land. Israel har til og med fått pengestøtte fra USA hvert eneste år siden 1949. Det startet på underkant av 65 millioner dollar, men i 1960-90 årene var alt lån. Det er allikevel merkelig at USA også støttet noen av de arabiske landene. I løpet av 50- og 60-årene solgte USA våpen til araberne for over 100 millioner dollar. Dette gjorde dermed at de fikk større pengestøtte enn det Israel gjorde. USA ga araberne pengene som de trengte for å kjøpe våpen, og da kjøpte de våpnene av USA. USA fikk derfor pengene tilbake og araberne fikk våpen, en byttehandel begge tjente på. Så det kunne virke som om USA testet innbyggerne i Israel om de hadde guts nok til å overlever der.

 

I 1962 gav USA militær hjelp til Israel for første ggang. Dette var med å selge dem et anti fly missil system. På slutten av 1960-tallet skjedde det noe drastisk, da begynte Russerne og Sovjetunionen å blande seg inn i konflikten. Disse ble de største våpenforhandlerne med de arabiske nabolandene til Israel. USA fant dermed ut at nå var det bare til å hjelpe Israel for å ødelegge for Sovjet. Israel er et demokratisk land akkurat som USA, og USA tenkte dermed at de kunne bruke dette for å få mer innflytelse på Midtøsten. Sovjet hadde bedre forfeste rundt disse kanter enn USA, og USA trengte dermed desperat å få litt mer innflytelse. En annen grunn var fordelen med å ha en sikker landingsplass, et brohode, så nærme Sovjetunionen. Palestina ble dermed en av de største ”slagmarkene” i den kalde krigen, med USA som beskytter for Israel og Sovjet som var i ryggen på alle de arabiske nabolandene.

 

<bilde>

 

Siden Yom Kippur krigen i 1973 har Israel fått omkring 100 milliarder dollar i hjelp, både militært og økonomisk. Selv om Yom Kippur krigen var den siste store krigen i Palestina er det fortsatt stor indre uro i Palestina området. Så israelerne trenger fortsatt støtte, men ikke like mye som før. For nå er det absolutt de som har overtaket over situasjonen. De har en varig fredsavtale med Egypt, Libanon og Syria er på kne etter de forrige krigene med Israel de siste tjue årene. Så nå er det bare de indre rebellene og fanatikerne igjen. Visst det ikke hadde vært for at innblandingen av disse stormaktene og andre småland, hadde denne konflikten blitt løst for lenge siden. Det har nå blitt alt for mange involverte. Det sies også at USA kun eksisterer på grunn av USA sin innflytelse.

 

Religion – den historiske bakgrunnen for konflikten

Israel-Palestina konflikten er i dag nesten som en slagmark mellom Jødedommen og Islam som religioner. De er kraftig delt inn med muslimer på den ene siden og jøder og andre religioner på den andre siden. Begge disse religionene er på en måte ganske like. Begge tror på Abraham som deres stamfar, begge ser på Jesus som en profet men ikke Messisas, de tror begge på en Gud, og de tror begge på at har du levd riktig når du dør havner du i paradis. Begge er også sterkt preget av tradisjoner. Likevel er de to vidt forskjellige religioner.

 

Islam er en av de 5 verdensreligionene, og den er uten tvil en av de strengeste, og minst moderniserte. Islam er riktignok også den yngste verdensreligionen, bare så vidt 1200 år gammel. Derfor kan vi kanskje også unnskylde denne religionen for sin fanatisme og liten toleranse for annen tro. For Islam er i dag i den samme fasen som det kristendommen var i, da den var 1200 år gammel. Da var det heksebrenning, ned trykking av vitenskapen, korstog for å gjenerobre det hellige land (år 1200) osv… kort sagt fanatisme. Det var ingen ting annet som gjaldt enn Gud, og hvordan Gud skulle hylles og beæres. Nå i dag gjør Islam noe liknende. De på sin side er hellig overbevist om at deres religion er det eneste riktige i livet, og viss noen er uenige bør de drepes på flekken. Dette er de muslimske fanatikerne, som oftest selvmordsbombere, som har preget mediene i årene etter 11. september. Det er denne propagandaen i Islam som er det store problemet. Mange muslimer blir nesten hjernevasket fra de er små av. Det er den eneste måten et slikt urgammelt og strengt system kan opprettholdes. Mange av de høyst beærede, av muslimene, muslimske lederne oppfordrer til hellig krig mot vantroende og vestens idealer. Osama Bin Laden blir nesten framstilt i enkelte land i Midt-Østen som en stor helt. Alle muslimer er selvsagt ikke fanatikere, men det er noen få som gir muslimene et dårlig rykte, og det er dette fåtallet som ødelegger fredsforhandlingene i Israel-Palestina konflikten.

 

<bilde>

 

Yasser Arafat har vært et viktig navn i denne konflikten. Han vant Nobels Fredspris i 1994 sammen med den israelske statsministeren Yitzhak Rabin. Det var allerede da en liten protest mot at han skulle bli tildelt en av de mest ærerike prisene i verden. Yasser Arafat var lenge lederen av PLO (Palestine Liberation Organization). Han ble sett på som en frihetskjemper av det palestinske folket, og som en terrorist av resten av verden. Han var en av disse lederne som oppfordret til hellig krig mot Israel. Arafat var ikke bare i mot den uretten det palestinske folket hadde opplevd, men også mot hele den israelske statens eksistens. Det er rart at en slik person skulle være med å vinne Nobels fredspris, men det skyldes at han var med å underskrive Oslo-avtalen i 1993 som ble sett på som et stort vendepunkt i Israel-Palestina konflikten. Det var et stort skritt mot en endelig løsning. Likevel, mens han underskrev denne avtalen, fortsatte terrorismen i Israel. I årene etter hans tildelese av prisen, ble han kritisert for å ikke gjøre nok for å stanse terror angrepene i Israel. Arafat og resten av PLO sa at de gjorde alt de kunne, men ingenting skjer.

 

Så, i år 2000, møttes PLO og de israelske myndighetene i Camp David for å skrive under en endelig fredsavtale, men forhandlingene gikk ikke helt etter planen. Ehud Barak, den israelske statsministeren, og resten av israelerne var ivrige etter å få i gang en fredsavtale, og de tilbød palestinerne bedre prinsipper enn det hele verden hadde trodd at de ville få. Yasser Arafat derimot sa nei. Han prøvde ikke en gang å forhandle. Uansett hva israelerne foreslo nektet Arafat å ta imot. Til og med noen av de andre fra PLO prøvde å få Arafat til å akseptere tilbudene, men han avslo.

 

Etter flere uker med tilbud og press fra israelerne og amerikanerne under Bill Clinton måtte de se på fredsforhandlingene som en fiasko. Det eneste de hadde oppnådd med dette møtet var å se at israelerne var villige til å blø dypt for denne freden. Tidligere hadde israelerne satt en maks grense for hvor mye de var villige til å gi etter for. Det Ehud Barak tilbudt Arafat hadde sprengt alle disse grensene så kraftig at israelerne hjemme i Israel ble sjokkerte over å høre hvor mye Barak var villig til å gi fra seg. Noen måneder etter den fredsforhandlingen ble den andre Intifidaen startet av PLO. Intifidaen var en serie kraftige terroraksjoner i Israel. Så Yasser Arafat er en av de personene som har ødelagt mest i løpet av denne konflikten. I følge Clinton og Barak var ikke Arafat villig til å gå med på noe annet enn å gjøre hele Palestina området til en muslimsk stat.

 

Selv om Arafat har fått mye ros for Oslo avtalen hadde han egentlig veldig lite med den å gjøre. Han bare skrev under på den fordi den forbedret PLO sin maktposisjon og ga palestinerne mer makt. Hovedhjernen bak Oslo-avtalen er den nåværende presidenten i PA (Palestininan Authorithies), Mahmoud Abbas. Selv om Abbas er en forbedring fra Arafat i sin styremåte hjelper ikke det når Hamas på Gaza-stripen motsier han og oppfordrer til jihad mot Israel.

 

<bilde>

 

Jerusalem er også et stort problem. Originalt var det i følge FN planlagt at Jerusalem skulle være en internasjonal sone uten tilhørighet til noe land. Nå er Jerusalem delt mellom jødene og muslimene. Palestinerne har formelt sett ”kontroll” over Øst Jerusalem mens israelerne styrer Vest Jerusalem, og begge partene vil ha Jerusalem som hovedstad i landet sitt. Byen er i dag krigsherjet i enkelte områder, og den vil kreve enorme kostnader for å bli bygget opp igjen. Byen har i seg selv ingen materiell verdi, den er egentlig mer bry enn verdt. Likevel er verken muslimene eller jødene villige til å gi slipp på den. I Jødedommen var Jerusalem hjertet av det hellige landet gitt til hebreerne fra Gud, og det var her Abraham var forberedt på å ofre Isak til Gud. Muslimene på sin side ser på Jerusalem som deres 3. helligste by. I Jerusalem står al-Aqsa, en av de eldste moskeene i Islam. Jerusalem er i dag et av de største problemene innenfor fredsavtalene. Begge partene vil ha den.

 

Konflikten i dag

<bilde>
Israel har i dag direkte kontroll over nesten 70 % av landområdene, mens de palestinske myndighetene har formelt sett kontroll over resten. Det er likevel Israel som sitter med makten i landet. Israel har en topp trent og oppdatert hær med veteraner fra flere kriger og konflikter. Israel har også stor støtte fra USA og andre vestlige land, men støtten deres fra FN, og andre liknende organisasjoner, har minket betraktelig de siste tiårene p.g.a. myndighetene sine brutale måter å slå ned opprørerne på. PNA, de palestinske myndighetene, har derimot mer symbolsk makt enn noe annet. De har det palestinske folk på sin side, og troen på at Allah er med dem i denne konflikten. Det sistenevnte har opp gjennom historien vist seg å være et farlig våpen. For øyeblikket er forholdet mellom de ulike autoritetene spent. På Gaza stripen har Hamas oppfordret til å kjempe mot israelerne. Hamas er en internasjonalt anerkjent terror organisasjon, og de israelske myndighetene har sagt i pressemeldinger at de vil ikke forhandle med terror organisasjoner.

Israel og Palestina er i dag land som bærer kraftige merker etter 60 år med konflikter.

 

Store deler av landet har blitt gjentatte ganger bombet av både de israelske myndighetene og de muslimske opprørs gruppene. Bare fra Gaza stripen ble det i år 2006 avfyrt over 1000 hjemmelagde raketter, også kalt qassam raketter, rettet mot sivile og militære mål. De israelske myndighetene på sin side gjentar angrepene og har egne spesialstyrker som ifølge myndighetene avverger nesten 90 % av alle terroraksjonene før de skjer. I skrivende stund (04.03.08) har det blusset opp til kamper nok en gang på Gaza stripen. De israelske myndighetene har fått nok av det konstante ”regnet” av qassam raketter fra Gaza og har derfor besvart med å sende tropper inn for å sette ned opprørene, samtidig som de også bomber Gaza. Så langt har det blitt drept 120 i løpet av denne 5 dager lange konflikten hvorav mesteparten er palestinske sivilister. Den har vært et kraftig tilbakefall fra de relativt ”fredfulle” årene før mellom Israel og Vestbredden og den situasjonen har forverret fredsforhandlingene ytterligere. President Mahmoud Abbas, av Palestina, er åpen for fredsforhandlinger, men han har nesten ingen makt i Gaza. Det er Hamas kontrollert område, og verken Hamas eller Israel er villige til å gi seg. Israel er under stort internasjonalt press om å avslutte voldshandlingene, også fra USA. Grensene mellom Israel og Palestina er ennå ikke fastslått.

 

<bilde>

 

 

Kilder

- Wikipedia.no

- Palestina.no

- Palestinakomiteen.no

- Globalis.no/palestinakonflikten

- Dagbladet.no

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst