Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Noe uventet

Noe uventet

En jente slår opp med sin utro kjæreste, men så oppdager hun at hun er gravid.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.02.2009

Det var en onsdag ettermiddag da jeg så Preben i butikken. Jeg gikk inn, og han stod ved godteri hyllene.

- Du vet, det der er ikke særlig sunt for deg, sa jeg og kom frem fra den ene hylla.

Preben smilte og ga meg et kyss.

- Jeg handler noe godt til i kveld. Det blir koselig. Jeg har leid den filmen du ville se, den “Max Manus”-filmen. Bare kom bort til meg kl. 17:00. Jeg gleder meg, sa Preben.

 

Og jeg var enig. Det skulle bli kjempekoselig i kveld. Jeg skulle bort til Preben og vi skulle se en film, og spise noe god mat, som han skulle lage. Det skulle virkelig bli koselig.

- Vel jeg må gå. Mamma venter sikkert på meg. Vi sees, sa jeg og gikk.

 

Det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å finne noe fint å ha på meg til i kveld. Jeg fant et fint kjørt jeg ikke hadde brukt før, og en fin topp. Jeg gikk på badet for å sminke meg. Jeg tok på meg maskara. Og jeg brukte rettetang på håret.

 

Da jeg var ferdig var det på tide å gå. Jeg gikk ned i stua og sa ha det til moren min, og så gikk jeg bort til Preben. Men da jeg kunne se huset hans, så jeg at han og en som heter Kate stod og klinte på trappa hans. Jeg bråstoppet og gikk bak et tre. Hvordan kunne han gjøre det? Kysse en annen. Når han var sammen med meg. Jeg ble virkelig såret. Jeg satte meg ned på bakken, og det kom noen tårer, men jeg tørket dem fort bort. Jeg lurte på om det var noe jeg gjorde galt, siden han kysset Kate. Som er kjent som et av de mest forhatte jentene på skolen, bland alle jentene. Kate har alt. Hun er pen, hun er kul, og hun har mange gutter etter seg. Hun er en hore. Jeg hater henne. Preben selv hadde sagt at jeg var den enste for han. Hvordan kunne han si det? Da hadde han ikke kysset henne noen dager senere.

 

Jeg reiste meg opp og gikk hjemover. Jeg kunne bare ikke bli der i et sekund lenger. Da jeg kom hjem, skiftet jeg klær og gikk opp på rommet mitt. Jeg satte meg ned på senga og begynte å se på “Titanic”. Jeg begynte å gråte.

 

På skolen dagen etter kom Preben bort til meg.

- Martine! Hvorfor kom du ikke i går? Jeg ventet på deg, sa han som om ingenting hadde skjedd.

- Seriøst? Du ventet på meg? Vel, det så ikke sånn ut, da du kysset med Kate på trappa di, sa jeg og begynte å gå, men Preben kom etter og tok meg i armen.

- Jeg er lei for det. Det kysset bare skjedde. Kate kom bort for å levere en cd hun hadde lånt, og vi sto der og snakket, da vi plutselig kysset. Jeg er virkelig lei for det. Plis tilgi meg? Preben så meg.

- Jeg er lei for det. Det kan jeg ikke. Det såret meg virkelig, og jeg tro ikke jeg kan glemme det. Du kysset en annen, når du er sammen med meg, og jeg vil ikke late som om det ikke skjedde. For det skjedde nemlig. Jeg er for det. Det er over. Slutt, sa jeg og gikk videre mot klasserommet.

Jeg satt ved plassen min og så ut av vinduet.

- Martine, hva har skjedd? Du ser ikke så bra ut, sa Carina.

- Det er slutt med Preben. Han kysset Kate, sa jeg og lente meg inntil Carina.

- Jeg er lei for det. Du fortjener ikke det. Du fortjener mye bedre enn Preben. Jeg har aldri likt han., sa henne og smilte. Det hjalp virkelig å snakke med Carina.. Hun fikk meg til å føle meg mye bedre, uansett hvilken situasjon det gjaldt. Og jeg er så glad for at jeg har henne. Jeg smilte og så på henne.

 

I de siste dagene har jeg følt meg ganske ille. Jeg har vært kvalm, og ikke følt meg så bra. Og sent ute. Jeg tenkte at jeg kanskje er gravid, og at jeg burde ta en test. Jeg og Carina var hjemme hos meg. Jeg stod på badet, men Carina var rett utenfor. Jeg kom ut.

- Jeg er gravid. Jeg er 15 og gravid. Jeg kastet pakken i søpla og la meg på senga. Det kom noen tårer. Det var som om verden stoppet i noen minutter. Det eneste som gikk, var de tusende at tankene jeg hadde i hodet mitt. Jeg kan ikke være gravid. Jeg går bare på ungdomsskolen, og jeg er altfor ung. Jeg er bare et barn selv. Hvordan skal jeg klare å ta vare på et barn, når jeg er et selv? Det går ikke. Det klarer jeg ikke.
- Det kommer til å gå bra, Martine. Men du må si det til Preben. Han er tross alt faren, er han ikke? Sa Carina, og jeg innså at det ikke bare var meg det går utover. Men jeg ville egentlig ikke snakke med Preben, ettersom hvordan vi gjorde det slutt. Vi har ikke snakket siden, og jeg har fått en ny kjæreste som heter Marcus. Og han kommer til å slå opp, hvis jeg forteller at jeg venter barn med eks kjæresten min. Han kommer til å hate meg.

 

Etter noen dager bestemte jeg meg for å si det til Preben. Han var på basketballbanen, som vanlig.
- Vi må snakke. Jeg bare sier dette rett ut, for jeg vet ikke en annen måte å si det på, sa jeg. Jeg gråt så vidt det var. Og Preben så rart på meg.
- Jeg er gravid. Og det er ditt, sa jeg.
Og Preben bare sto der.
- Hva? Er du sikker? Spurte han.
- Hvis jeg ikke hadde vært sikker, hadde jeg ikke kommet hit, jeg vil jo ikke akkurat se deg. Jeg var hjemme, og prøvde å ignorere det, men det kan jeg ikke. Jeg er gravid, og du er faren, sa jeg og snudde meg for å gå, men Preben kom bort til meg og tok armen min. Jeg tok den til meg.
- Kom igjen! Jeg vet at du fortsatt er sint på meg, men jeg er her for deg. Vi drar til legen i morgen. Vi kan gå dit sammen, sa han og så på meg.
- Jeg kan gå dit alene. Du trenger ikke å være med, sa jeg og gikk.

Jeg skulle til legen, og gikk fordi kiosken. Preben stod der, og fikk øye på meg, og han kom bort.
- Skal du til legen? Jeg blir med, sa han bestemt.
- Nei, jeg går selv.
- Martine, jeg er like redd som du er, ok. Men jeg vil hjelpe deg, plis. Bare stol på meg. Jeg vil hjelpe, ba Preben, og jeg sa det var greit at han var med til legen.

 

En halv time senere satt jeg inne hos legen. Jeg hadde tatt en test, og legen fortalte meg at jeg er gravid i 6. uke. Jeg gikk ut på venterommet, hvor Preben satt. Han så alvorlig på meg.
- Jeg er gravid i 6. uke. Så nå kan du la meg være alene en stund, sa jeg.
- Vel, hvordan vet jeg at det er mitt. Hva med Marcus? Det kan være hans, sa Preben og så på meg.
- Nei, det er det ikke. Stol på meg. Det er ditt, sa jeg og gikk. Jeg var sint.

 

Noen dager senere fortalte jeg det til Marcus. Jeg hadde tenkt en del, og det var kanskje best at jeg gjorde det slutt, siden jeg er gravid. Jeg stod utenfor huset hans, og tenkte at jeg burde ringe på, men akkurat da jeg skulle gjøre det, kom moren hans ut.
- Martine! Marcus er inne i stua. Bare gå inn. Jeg skal på jobb, sa hun og dro. Jeg gikk inn i stua. Marcus så på film, og jeg satte meg ved siden av han i sofaen.
- Vi må prate, sa jeg. Og Marcus så på meg.
- Jeg er gravid. Med Preben, sa jeg og ventet på at Marcus skulle si noe.
- Hva? Sikker? Hva vil du gjøre da? Spurte han.
- Jeg vet ikke helt, ennå. Men jeg trenger tid til å finne ut hva jeg vil, alene. Så det er kanskje best at vi ikke er så mye sammen. At vi gjør det slutt, sa jeg og reiste meg.
- Ok, jeg forstår. Men hvis du noen ganger trenger noe, eller vil snakke, så er jeg her uansett, sa Marcus og kysset meg. Jeg smilte. Vi begge gikk ut i gangen. Og det ringte på, og Marcus åpnet døren, og der stod Preben.
- Sa ikke jeg at du skulle holde deg unna? Sa jeg til Preben. Jeg ble litt irritert.
- Bare hør på meg. Jeg vil ikke krangle, ok. Du trenger ikke å si noe, bare stå der. Bare hør på meg, sa han og jeg ba han inn i gangen.
- Hele greia skremmer meg, veldig. Men hva enn du vil gjøre, så er jeg her for deg, og for barnet. Og er du ikke klar til å få barnet, så er du ikke klar. Men hvis du vil ha det barnet, så vil jeg også det. Jeg gjør alt for å bli en god far for barnet. Jeg vil hjelpe. Alltid. Jeg lover deg det, og jeg skal ikke skuffe deg.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre, sa jeg. Og så gikk jeg. Jeg kunne bare ikke stå der i mellom dem.
På vei hjem tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre. Å ta abort var noe jeg ikke ville gjøre. Barnet har jo rett til et liv. Men hva om jeg ikke klarer å ta vare på det? Det kan ikke jeg ta sjansen på. Hvis jeg skal beholde barnet, vil jeg at barnet skal ha det godt, og det skal ha det trygt.

 

Når jeg kom hjem, satt moren min i stua. Hva skulle jeg si til henne: Hei mamma. Jeg er gravid. Jeg er bare 15 år da, men samme det. Jeg ville ikke tenkte å det. Hun kommer til å bli så sint. Men etter vært måtte jeg jo si det. Jeg gikk opp på rommet mitt, for å tenke.

Noen dager senere satt jeg og Carina ved kiosken. Jeg hadde fremdeles ikke bestemt meg for hva jeg skulle gjøre.
- Jeg tror jeg hadde beholdt barnet, hvis jeg hadde vært gravid. Jeg sier det ikke for det jeg vil at du skal gjøre det. Det er bare det jeg ville gjort, sa Carina og så på meg. Og det fikk meg til å tenkte. En stor del av meg vil ha dette barnet, men resten sier at jeg ikke vil klare å ta vare på det.
- Hei, er ikke det der Emma? Hun som sluttet for et år siden, sa Carina og pekte på en jente som kom mot kiosken.
- Jo, det er det. Skal vi be henne bort hit? Spurte jeg. Så ropte jeg på Emma og hun kom bort.
- Hei, Martine. Carina. Så utrolig lenge siden. Så koselig å se dere igjen, sa henne og ga oss begge en klem. Hun virket utrolig glad.
- så, hvordan går det med deg? Spurte jeg.
- Jo, det går bra. Jeg har det veldig bra der jeg bor nå. Jeg elsker det. Hva med dere? Spurte hun. Og vi fortalt hun åssen det går med oss, og hva som har skjedd siden hun dro. Og vi fortalte at jeg er gravid.
- Vel, jeg må gå. Sees i morgen. Det var koselig å se deg igjen, sa Carina og ga Emma en klem.
Ha det, sa vi begge til henne.
- Gravid, hæ? Har du bestemt deg for hva du vil gjøre? Spurte Emma

- Nei, ikke ennå. Jeg har tenkt veldig mye på det, sa jeg.
- Du burde ikke ta abort, sa hun og så alvorlig på meg.
- Grunnen til at jeg flyttet var at jeg ble gravid, sa Emma, og jeg ble veldig overrasket.
Jeg skulle til å spørre henne om noe, da hun avbrøt meg.
- Jeg tok abort, og jeg trodde det skulle bli mye bedre, men det blir det ikke. Du kan ikke ta det tilbake, sa Emma.
- Jeg er lei for det! Jeg prøvde å trøste henne.

 

Jeg hadde tenkt en del på det Emma sa, og jeg har bestemt meg for å beholde barnet. Innerst inne vil jeg ikke ta abort, og jeg vil jo ha barnet. Og jeg har funnet ut at jeg og Preben kan ta vare på babyen, med litt hjelp fra foreldrene våre. Men at jeg er gravid, har jeg ikke fortalt moren min ennå. Men først ville jeg fortelle Preben den gode nyheten. Jeg banket på hjemme hos han.
- Martine. Hei! Kom inn, sa han da han åpnet døren og vi gikk inn i stua.
- Jeg har bestemt meg for hva jeg vil gjøre. Og jeg vil beholde ungen. Jeg orker ikke tanken på å ta abort. Men jeg krever ikke noe til deg. Du kan gjøre hva du vil, sa jeg og smilte. Og Preben smilte.
- Det er min unge også. Jeg skal ikke svikte deg. Jeg mente det jeg sa, her om dagen. Jeg vil bli en god far, sa Preben, og ga meg en klem. Og vi begge var veldig glade.
- Jeg sa det til foreldrene mine i går. De støtter oss, sa Preben, og spurte meg, om jeg hadde sagt noe til moren min.
- Jeg har ikke sagt noe. Tenkte at du kunne være med, siden vi nå har bestemt oss for å beholde ungen, sa jeg. Og Preben sa vi kunne si det til henne nå. Og vi gikk bort til meg, og mamma satt i stua. Vi satte oss ned i sofaen.
- Mamma. Vi har noe å si til deg, sa jeg. Jeg så på mamma, og hun ble litt overrasket og se Preben.
- Mamma. Jeg er gravid. Jeg og Preben skal ha baby, og vi har bestemt oss får å beholde ungen. Og det er ikke noe du kan si. Jeg kommer ikke til å forandre mening., sa jeg og bare ventet på at hun skulle si noe.

 

Det tok en stund før hun sa noe.
- Hva? Jeg vet ikke hva jeg skulle si. Min 15 årlige datter er gravid. Men hvordan? Mamma fikk så vidt puste. Hun ble veldig sjokkert.
- Hilde.. Preben så på henne.
- Når fant du det ut? Dette var jo det jeg ikke ville, for deg, Martine. Og deg Preben. Dere har hele livet foran dere. Sa henne og ga oss begge en klem.

 

Etter at vi hadde snakket ferdig, fulgte jeg Preben til døra.
- Jeg er glad for at du valgte, det du gjorde, sa Preben. Jeg bare nikket. Da jeg skulle til å gå inn i stua, tok Preben meg i armen, og kysset meg. Først ville jeg rive meg vekk, men så ville jeg ikke. Vi stod der lenge og kysset, og da innså jeg at jeg egentlig hadde savnet Preben. Og jeg var ikke sur på han lenger, for det kysset. Det var bare galt av meg å reagere slik jeg gjorde. Men så avbrøt Preben kysset.
- Martine! Jeg elsker deg, sa han, og jeg ble overrasket.
- Jeg vil være sammen med deg. I det siste har jeg tenkt mye på deg, og jeg savner deg. Jeg savner de tidene vi var sammen. Vi hadde det så hyggelig. Og jeg har aldri brydd meg så mye om en person, som jeg brydde meg om deg. Du er noe av det beste som harr hendt meg. Og jeg vet at jeg rota det til, og jeg angrer så veldig..

 

Preben satte seg ned på en stol i gangen, og bare så på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg elsket han, jeg gjorde jo det. Og de tidene vi var sammen, var jeg veldig lykkelig. Han gjorde meg lykkelig. Og ingen har vært så snille med meg, som det han var.

 

Preben reiste seg for å gå, da jeg plutselig kysset han. Dypt og mykt. Så avbrøt jeg kysset.

- Jeg vil være sammen med deg også. Jeg elsker deg fortsatt, sa jeg.

 

Et år senere:

- Preben, Gidder du eller? Mathias skriker, sa jeg og vekket Preben, kl. 02:00 på natten

- Preben, det er din tur. Jeg tok han i går, sa jeg og dyttet til han våknet.
- Hva, hæ? Mathias, mumlet han. Han reiste seg, og gikk inn på det lille rommet ved siden av, der Mathias lå og skrek. Jeg fikk ikke sove igjen, så jeg begynte å lese en bok.

 

Noen minutter senere kom Preben inn, med Mathias.

- Han hadde mareritt tror jeg, sa Preben og ga han til meg.
- Stakkars, sa jeg og kysset han på det vakre hodet hans. Han var så utrolig søt, og han liknet på faren sin.

 

Den dagen vi fikk han, var den lykkeligste dagen i livet mitt. Prebens også. Og vi var veldig glad for det valget vi tok. Vi kunne aldri tenke oss og ta abort.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil