Jeg sitter på togstasjonen og venter. Venter på toget hvor Marcus, kjæresten min, vil komme ut å gi meg et kyss og en stor klem. Det er sommer og alt er helt topp! Jeg har nettopp fylt seksten, har kjæreste, masse gode venner og har begynt å spille i band.

 

”Toget er ti til femten minutter forsinket” blir det sagt i høytaleren.

Jeg kom ganske tidlig i utgangspunktet og nå som toget er forsinka, begynner jeg å bli utålmodig. Jeg sitter å hører på musikk og ser meg litt rundt og plutselig for jeg øye på en ganske høy, pen jente med solbriller og høye hæler kommer gående mot meg.   

- Hei! Er det Mia? Åh, lenge siden jeg har sett deg!

Jeg blir først overrasket og skjønner ikke helt hvem det er, men så går det opp for meg at dette er Sara! Sara er en gammel venninne som tidligere var min nærmeste nabo. Sara og jeg har vært venner så lenge jeg kan huske og vi har delt mye sammen gjennom tiden. Etter at Sara flyttet for noen år siden, har vi ikke vært så flinke til å holde kontakten. Hun begynte på en annen skole og alt ble helt annerledes.

 

Vi to blir sittende å prate lett om forskjellige ting. Etter en stund blir det litt rar stemning. Sara smiler og ser lurt på meg.

”Du virker som en helt annen person, Mia! Ta det positivt. Hvordan har du fikset dette? Å snu om på den beskjedene lille vennen min?”

Det blir stille, men så sier jeg at jeg ikke aner hvordan jeg plutselig har blitt den jeg er i dag. Jeg har det kjempe bra og alt er supert, men sånn har det ikke alltid vært.. Jeg har tenkt lenge på hvordan det snudde. Det må ha vært ett eller annet som har bygget opp selvtilliten min og gjort at jeg har blitt mer sikker på meg selv.

 

Mia må gå på et annet tog. Jeg gir henne en klem og vi avtaler og møtes om ikke lenge. Det er fortsatt noen minutter til toget kommer og jeg blir sittende og tenke for meg selv.

 

Bare for et år siden følte jeg meg ensom og som om jeg ikke hadde trengt å være til.. Ok, det var å ta i litt hardt. Jeg hadde det jo bra på mange måter, hadde noen venner og noe å gjøre hver helg, men jeg klarte ikke å slappe av! Jeg følte alltid at jeg ikke var bra nok. Jeg har aldri vært en person som står mest frem og er midtpunktet i gjengen, jeg er ikke det nå heller, men da var det som om alle overså meg på en måte som fikk meg til å føle meg lite verdt.

 

Jeg var bare en kjedelig jente uten egne meninger og en som ingen var noe særlig kjent med, utenom Sara, men hun hadde flyttet på dette tidspunktet. Jeg trodde aldri at jeg skulle få meg kjæreste! Eller tørre å vise de låtene jeg har skrevet.. og å synge! Det hadde jeg aldri trodd.

 

Nå som alt går så bra, tenker jeg mye på fortiden min. Ingen har noen gang kjent meg ordentlig godt. Ingen gjør det nå heller. Ikke en gang Sara. Jeg er å blir en mildt innadvent jente som ingen kommer veldig godt inn på. Det er greit, men den gangen var det mye verre. Jeg var så lukket. Så innestengt i mitt eget univers. Jeg lot ingen tanker slippe ut. På skolen og alle offentlig steder følte jeg meg usynelig. Hadde alle tankene jeg gjorde meg blitt omgjort til tale, ville jeg antagelig vært den mest pratsomme og livlige personen på stedet. Jeg hadde tanker om alt mulig.

 

Hele tiden følte jeg at de valgene jeg tok og meningene jeg utga meg for å ha, var påvirket av andre. I samtaler som jeg var innblandet i, ble jeg mer og mer stille og innadvent etter som tiden gikk. Jeg stengte meg selv helt ute av samtalen og ble stående å bare observere. Observere menneskers sosiale antenner og utadvendthet. Jeg ble faktisk ganske irritert på meg selv, for hver gang jeg prøvde å fungere sosialt i en samtale, blokka jeg meg selv ut.. Jeg fikk en ekkel følelse blandet av flauhet og redsel. Jeg følte at jeg ikke hadde noe å si og ingen meninger dukket opp. Alt ble helt stille, og lukket seg inni min helt egen lille verden.

 

Jeg var en helt annen person hjemme sammen med familien. Ingen ville ha gjettet at denne jenta var så sjenert! .. Jeg følte meg vel tryggere og mer avslappet der enn andre steder. Dette gjorde at jeg ikke følte noe særlig behov for a dra ut med venner en fredags kveld. Jeg hadde det like fint om ikke bedre, hjemme. Det høres rart ut.. En femten år gammel jente liker seg bedre hjemme og gjerne alene, enn sammen med venner på stranda eller et eller annet hyggelig sted. Jeg kan ikke fatte at det var sånn jeg var. Samtidig som jeg ikke kan fatte at dette plutselig kan snu. Hva var det som hjalp meg på veien? Hva bygde opp min selvtillit når det gjelder å omgås folk?

 

Ros og gode vurderinger av meg og mitt arbeid enten på skolen eller gitarspillingen har hjulpet meg mye. Jeg merker at gode tilbakemeldinger gjør meg sterkere. Selv den minste lille kommentar kan bygge min selvtillit hakke videre.

 

Musikken har en stor plass i forbedringen min. Jeg elsker å spille og synge. Det å tro på at du har talent er veldig viktig mener jeg. Ingen hadde noen gang hørt meg synge utenom familien. Jeg begynte å ta sangtimer for et år siden og nå føler jeg at jeg virkelig kan synge. Det har jeg aldri følt før. Igjen på grunn av gode tilbakemeldinger. Det å ta det første skrittet å fremføre en sang jeg hadde skrevet til noen venninner, hjalp meg masse.

 

- Mia?..

Det tok lang tid før jeg skjønte at noen snakket til meg. Toget hadde visst kommet og Marcus sto foran benken hvor jeg satt.

- Hei! Åh, jeg har savnet deg sånn! Hvordan har du det?

Spør jeg selv om jeg egentlig vet at han har det kjempe bra, han har jo meg. Tenk at jeg klarer å tenke sånn nå? Tenke at jeg er en dritkul jente og er mye verdt. Sånn hadde det aldri kunnet være i det jeg kaller ”min egen lille verden”.