Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Bjørnstjerne BjørnsonSkriv ut Utskrift
Om forfatteren.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:



Innholdsfortegnelse

 

Forord
Bjørnson som person
Bjørnsons liv
Forfatterskap
" En Glad Gutt "
Etterord
Kilder-14
FORORD

 

Grunnen til at jeg valgte å skrive om Bjørnson var for det første at da vi leste Synnøve Solbakken i 8’ende syntes jeg det var ei fin fortelling. Jeg har vært på omvisning på Aulestad, hjemmet hans, og jeg har også vært en del i kommunen hvor han vokste opp. Jeg har også hørt en del om han og har lyst til å finne ut mer om han.

 

BJØRNSON SOM PERSON

 

Det er trolig ingen andre personer i hele verden som ved hjelp av diktning og taler har preget et land og dets folk så mye som Bjørnson i sin tid gjorde. Alle hans historier og meninger berørte alle slags samfunnsgrupper, noe jeg tror gjorde han så unik . Allerede som ung , da han bare var 21 år gammel, slo han fast i en artikkel "den store diktersjel er produktiv, den nå tale, tale alltid og til alle." Dette fulgte han opp og det ble som en slags personlig ideologi. Men hva var det som gjorde at han ble så utrolig populær? Hovedgrunnen var nok at han var selv av en ætt som bestod av bønder, og han hadde vokst opp blant dem. Han visste derfor hvordan det var for de mindre og ikke fullt så store gruppene i samfunnet. Han talte direkte til storfolk og embetsmenn uten å være redd for å bli dårlig likt. Han talte for husmenn, småborgerskapet, kvinnene, den voksende arbeiderklasse og undertrykte nasjonaliteter i andre land slik at det skulle bli lettere for dem. Han prøvde på en måte å åpne veien og mulighetene deres.

 

I starten av livet var Bjørnson personlig kristen, men etter hvert ble han lei av den borgerlige dobbeltmoralen. Han var lei av menn som undertrykte sine koner og prester som trodde de var samfunnets konger og kunne gjøre hva de ville.

 

Det er blitt brukt mange superlativer og ord om Bjørnson, selv om han var meget populær var det ikke alle som likte han. Han ble av enkelte sett på som arrogant, selvgod, brautendes og slik som det der. Henrik Ibsen som gikk på samme skole som han en stund, var ikke særlig glad Bjørnson. Men at noen ikke likte ham, gjorde ikke ham noe. Bjørnson mente at en hver viktig person har fiender og at det var som en ære å ha det. Det var også som en inspirasjon å ha fiender der, fordi han jobbet hele tiden for å komme over dem. Men av og til kunne det bli vel mye, og da var det godt å ha hans kone Karoline ved sin side.

 

De fleste fiendene fikk han gjennom sitt utrolige samfunnsengasjement. Han var nemlig ikke bare forfatter, men brydde seg mye om det norske samfunnet og dets stand. Det var mange politiske saker han var veldig engasjert i, men Bjørnson var for det meste opptatt av at diskriminerte og undertrykte minoriteter skulle få sine rettigheter. Han var Venstre-politiker og derfor veldig radikal. Han var derfor veldig engasjert i saker som dannelsen av Venstre, kampen for folkestyre, opphevelse av unionen med Sverige, og allmenn stemmerett. Selv var han også veldig opptatt av kvinners rettigheter i samfunnet, og kampen for landsmålet.

 

Når Bjørnson ville uttrykke sine meninger gjorde han det ofte i form av taler og foredrag. Han er blitt husket som en glimrende taler som gjorde at tilhørerne virkelig ble revet med. Han planla sine taler nøye og alt var gjennomtenkt. Han viste hvor han skulle ta pauser og hvor han skulle stå på. Hvis det var noe han ville tilhørerne skulle tenke over tok han gjerne et glass vann for at hans ord skulle synke inn i folket.

 

BJØRNSONS LIV

 

Bjørnstjerne Bjørnson ble født i Kvikne i Østerdalen i 1832. Hans far var prest, men vel så mye bonde. Hans mor var av kjøpmannsætt, og henne var han ganske så knyttet til. Bjørnstjernes far var innesluttet og stridbar og kom ofte i klammeri med embetsmenn, men Bjørnstjerne var ute og skaffet seg venner over alt. Som femåring flyttet familien til Nesset kommune i Møre og Romsdal. Her også ble han svært raskt kjent med folk.

 

Fra Bjørnson var tolv år gikk han på skole i Molde og bodde der. Han var stor og sterk, men mange så på ham som dum. Allerede på denne tiden var Bjørnstjerne opptatt av de svakes forhold. Det fortelles at en dag han var på skolen, var han vitne til at en av elevene rundjulte en svak gutt. Dette orket ikke Bjørnstjerne å se på og grep derfor inn og hjalp gutten.

 

Allerede som sekstenåring begynte Bjørnson å skrive artikler inn til Romsdals Budstikke om saker han engasjerte seg i. Han syntes blant annet at det var bare tull alt det unge gutter som folkeskikk måtte gjøre.

 

Bjørnson likte seg aldri helt godt i Møre og Romsdal. Han var så bitter da han forlot Molde at han skrev et dikt om det:

 

Nu farvel! Fordømte skole!
Nu farvel! Mitt fengselshull!
En min sjel for snever kjole
Var du - din by et rakkerhull

 

17 år var Bjørnstjerne da han forlot Molde og satte turen mot Oslo. Der begynte han på Henrik Heltbergs studentfabrikk. Denne skolen var et tilbud til ungdommer som ikke hadde råd til en lengre skolegang. Her fikk de lynkurs til studenteksamen. På denne skolen gikk han sammen med de tre andre som medreknes blant de fire store, nemlig Ibsen, Kielland og Lie. Selv om han ikke var særlig godt likt av Ibsen her likte Bjørnson seg veldig godt. Miljøet og den litt spesielle læreren har han senere fremstilt med humor og varme i diktet "Gamle Heltberg". Bjørnstjernes far ville at han skulle studere etter artium, men Bjørnstjerne selv la ikke skul på at det var dikter han ville bli.

 

Sommeren 1852 tok Bjørnson artium og var dermed ferdig hos Heltberg. I stedet for å studere teologi, tok han seg heller jobb som journalist. Her vakte han flere ganger oppsikt med sine klare og kvasse meninger. Men det var først etter suksessen med det lille teaterspillet "Mellem Slagene" han virkelig ble tatt inn i varmen. Da så Ole Bull mulighetene for unge Bjørnson og bad han komme til Bergen å bli teaterleder og instruktør. Han slo til tvert på tilbudet og ble i Bergen i to år. Bjørnstjerne hadde store planer for teateret og han gjennomførte mange av dem. Han la også en enorm entusiasme i arbeidet og ble godt likt.

 

Hans store forelskelse var en ung skuespillerinne ved navn Karoline Reimers, og på en teaterturne i Trondheim i mai 1858 tok han mot til seg å spørre om hennes hånd. Han fikk ja, og i september samme år sto bryllupet. Karoline var en stor støtte for Bjørnstjerne. Hun var klok og varm og hun lærte seg å takle vanskeligheter. Hun ble også en nyttig rådgiver for ham.

 

Etter teaterjobben tok han over jobben som redaktør i Bergensposten. Den perioden han var i avisen var meget hard for ham, men dette kunne han takke seg selv for. Han la som vanlig ikke skjul på hva han mente, han blandet seg inn i en valgkampsdebatt som var til ergrelse for mange. De store dikterplanene han hadde var umulig å realisere med all den politiske motgangen og alle de angrepene som ble rettet mot ham. Derfor måtte han vekk. Sommeren 1860 la han ut på en reise, men som han selv så på mer som en flukt.

 

Hans første stoppested var København, der var han bare en kort stund før han dro videre til Roma. Der var han i to år. Som så mange nordiske kunstnere før han, ble han svært så glad i det nydelige kulturlandskapet, landets rike historie og dem sydlandske levestilen. Bjørnson var også svært så imponert over Michelangelos takmalerier i det sixtinske kapell i Roma. Alle disse inntrykkene påvirket hans senere diktning og fortellinger.

 

Etter hjemkomsten ble det lite dikning på Bjørnstjerne. Han jobbet med politikk og i 1865 ble han sjef for Christiania Theater. Hans hovedoppgave som sjef var å fremme vanlig folks interesse for teater. Han ville at folk skulle kunne finne ting de kunne kjenne seg igjen i på teateret. Han tok også i 1866 over redaksjonen av Norsk Folkeblad. Etter to år i disse jobbene sluttet han.

 

I 1874 kjøpte Bjørnstjerne og Karoline gården Aulestad i Østre Gausdal. Bjørnstjerne var svært lykkelig over kjøpet, her fikk han ro til å slappe av og samle tankene.

 

I årene 1867-82 jobbet han fortsatt med politikk, men også med hans samtidsskuespill. Han møtte også Georg Brandes i denne perioden. Men i 1882 følte han på nytt behov for å komme seg ut, så fra da til 1887 var han i Paris. Bjørnson skrev de fleste verkene sine i utlandet og også her jobbet han med skuespillene og litteraturen.

 

I 1903 mottok Bjørnson nobelprisen i litteratur for sin årelange dikterkarriere. I de neste sju årene var han på ny ute på en utenlandsreise, og i 1910 døde han i Paris.

 

FORFATTERSKAP

 

Bjørnstjerne Bjørnsons diktning var mye påvirket av kristendommen, men som tidligere sagt tok han etter hvert mer avstand fra den.

 

Da han var 24 år gammel, i 1856, begynte han å skrive de kjente bondefortellingene. Disse fortellingene var en del av nasjonalromantikken og de ble meget godt mottatt. Bjørnson ville skrive om bøndene for å gi dem selvrespekt. Han ville også hjelpe bøndene med de småproblemene de hadde. Han syntes det var synd hvor lite nordmenn viste følelser. I "Synnøve Solbakken" kom dette klart frem i hovedpersonen Torbjørn. I bondefortellingene handlet det hele tiden om kampen mot det "onde", og selvfølgelig ble det overvunnet. En grunn til hvorfor bondefortellingene ble så godt likt, var på måten de ble skrevet på. Det er lite skildring og tankereferat, men i stedet mye handling og replikker. Fortellermåten er mye preget av sagaer og folkeeventyr. De mest kjente bondefortellingene er "Arne", "Synnøve Solbakken" og "En glad gutt".

 

Fra 1859 begynte han å skrive en del diktsamlinger. Det var med bondefortellingene han først ble kjent, men dikt hadde han skrevet siden han var gutt. Diktene hans hadde ofte en veldig fin klang og de var full av beskrivelser og skildringer. De fleste av diktene passer inn i en sammenheng i et skuespill, men kan godt stå alene. Hans dikt har tilknytninger til dansk lyrikk. Det gjelder både emner, tone og strofeformer. Men hans mange utenlandsreiser påvirket også diktningen mye. Selvsagt har han jo et norsk særpreg i de fleste diktene, med sterke innslag av norsk natur, folkediktning og talemål. Han hadde egentlig tenkt å gi ut diktsamlingen "Digte og sange" allerede i 1861, men den kom først ut i 1870. Det var i denne samlingen fedrelandssangen "Ja vi elsker" kom på trykk. Den var ment som en hyllest til naturen, folket og historien, men også som et vitnemål mot undertrykkelse. I starten ble sangen faktisk brukt som kampsang for Venstrepartiet.

 

I 1856 begynte han også å skrive sagaskuespill. Der var hendelsene hentet fra den norske kongesagaen. Her var historien for det meste basert på at det var en helt, det gode, mot det onde. Bjørnsons sagaskuespill ble ikke særlig godt mottatt, men en som likte de veldig godt var hans tidligere studie - " kamerat " Henrik Ibsen. Han satte opp flere av stykkene på teateret i Bergen da han var sjef der. De to mest kjente sagaskuespillene til Bjørnson heter "Kong Sverre" og "Maria Stuart".

 

Etter hvert utviklet Bjørnson seg til å bli mer realistisk, og fra 1865 begynte han å skrive samtidsskuespill. I boka Magnhild, en første realistiske romanen hans, var hovedpersonen ei jente som ble giftet bort mot sin vilje. Men ved hjelp av stemmen sin kunne hun trollbinde han hun levde i et kjærlighetsløst ekteskap med. Hun ble den første kvinnen i norsk litteratur som brøt et ekteskap. Boken vakte stor oppsikt blant folk, og Bjørnson måtte stadig forsvare seg mot voldsomme angrep. Men det var da noen som likte boka hans. I 1878 fikk Bjørnson et brev fra en person som undertegnet med A.M. Det viste seg senere at det var Amalie Müller, bedre kjent som Amalie Skram, som siden ble en kjent forfatter. I brevet sto det blant annet:

 

"Deres deilige "Magnhild" har
trøstet, glædet og styrket mig
mer end De kan ahne, også
for "Magnhild" står jeg i en så
stor taknemmelighetsgjæld til Dem, at
den aldri kan afbetales. Modtag
en inderlig varm og dybtføl tak
fra en sorgfuld sjæl for denne
herlige bog!"

 

En mann som fikk mye å si for Bjørnson og de andre norske forfatterne i den perioden, var den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Han formidlet de nye europeiske tankene til de nordiske forfatterne. De radikale tankene han kom med ble mye utskjelt. Brandes hadde sine krav til all god litteratur. Han mente at hvis det var problemer så var det forfatterens jobb å ta det opp. Forfatteren skulle avsløre samfunnets skyggesider for på den måten på gjøre samfunnet bedre. Han så dermed på forfatteren som en politiker.

 

Den nye litteraturtypen som formet seg i 1870-80 åra blir kalt realismen. Realisme er et latinsk ord og betyr virkelighet. Målet var altså å vise samfunnet fra den virkelige siden. I realismen var det enkeltmennesket som sto i sentrum, samfunnsklassene var ikke så viktige. De mest kjente norske forfatterne i realismen var Kjelland, Ibsen, Bjørnson og Lie.

 

"EN GLAD GUTT"

 

Øyvind hette han, og gråt da ble født. Men alt da han satt oppreist på morens fang, lo han, og når de tente lys om kvelden, lo han så det sang, men gråt da han ikke fikk komme bort til det. Slik starter fortellingen om husmannsgutten Øyvind Plassen. Han er en munter gutt, flink på skolen og en god arbeidskar. I starten av hans liv er det bare den lille geitebukken hans som betyr noe, men straks ei jevnaldrende jente ved navn Marit dukker opp endrer ting seg. Marit kommer fra en storgård i nærheten og er også munter og glad. De begynner etter hvert å møtes, og på skolebenken sitter de sammen. En kveld når han og moren sitter hjemme og koser seg, forteller hun en historie ved navn skolemesterens historie. Denne historien påvirket han veldig mye og han var alltid litt var på skolemesteren etter den kvelden.

 

Det er ikke før han er en 16-17 år gammel han for første gang møter motgang i livet. Da skal han på konfirmasjonsdans hos besteforeldrene til Marit. Der tror han han vil få danse mye med Marit, men da han kom dit danset hun med en annen. De danset hele kvelden, og til slutt orket han ikke å vente lenger. Mannen Marit danset med var dannet agronom, og klar til å ta over en gård i bygda. Øyvind var svært forelsket i Marit, og for å få henne tilbake trodde han han måtte gjøre det samme. Han jobbet også med sine svakheter for å få Marit. Akkurat dette fikk han mye hjelp av sin skolemester Bård til.

 

Boka handler altså om kampen om å vinne Marit, og om å overkjempe husmannstempelet. Jeg synes boka var sånn passe god. Selve historien var litt tynn og boka var litt tunglest, men personskildringen er god, og Bjørnson fikk klart fram det han ville. Noe som kanskje lettet boka litt var diktene Bjørnson la inn i den. Spørsmålene på slutten er jo om Øyvind fikk det han ville ha, men hvis du vet hvordan Bjørnsons bondefortellinger var bygd opp, så skjønner du kanskje hvordan det ender.

 

ETTERORD

 

Jeg må aller først si at dette har vært et utrolig spennende og lærerikt prosjekt. Det er ikke alltid du synes det er gøy å jobbe med et prosjekt, men denne gangen var det slik for meg. Jeg har fått svar på mange spørsmål underveis. At Bjørnson var en stor dikter og forfatter visste jeg fra før, men at han var så utrolig samfunnsengasjert var noe nytt. Jeg er veldig glad for at jeg valgte Bjørnson og håper å få bruk for det jeg lært i fremtiden.

 

KILDER

 

Norges Litteraturhistorie bind 3

  • Av Edvard Beyer

     

    Norsk Litteraturhistorie for ungdomstrinnet

  • Av Sylvi Penne

     

    Grunnboka i Norsk

  • Av Askeland, Falck-Ytter, Hildrum og Solheim

     

    Internett


  • annonse
    Kontakt oss  

    © 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
    Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
    Publiseringsløsning: SRM Publish