Husker første smile ditt som ble sendt min retning, første orda som kom min vei.
Jeg husker alt som bare det, og jeg savner det virkelig.
Savner å ha en jeg kan kalle min, en jeg kan snakke med,
en jeg kan dele det jeg aldri har delt med andre, en som deg.
Jeg føler meg helt alene, helt forlatt, helt knust.
Detter ned mot slutten, kom tilbake til meg, jeg trenger deg.
Du var den eneste som ga et håp til en som meg,
en som har kjørt seg langt ned i møkka.
Det var du som fikk meg til å tenke igjen, du fikk meg til å føle rett å galt igjen.
Jeg trenger deg for å finne veien tilbake til spore som slutta da alt ting gikk til helvete.
Det kom en skip dag som ødela alt, da du begynte å snakke, hørte orda funke ikke lenger.
Har prøvd det jeg kan og jeg klarer ikke mer, prøvd alt for mye, mye mer enn du kan se.
Men jeg tenker på deg, hva gjorde jeg feil? Hvorfor ikke du og meg? Skulle gjort hva som helst for å få deg tilbake.
Kan ikke skru tilbake tiden for å finne ut hva jeg gjorde feil, men jeg lover det vil ikke skje igjen hvis du kommer tilbake til meg…