Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Når speilet blir fienden

Når speilet blir fienden

En tekst om gruppepress fra skolekamerater.

Karakter: 6- (Juletentamen, 10. klasse 2009)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
12.12.2009


Jeg står og studerer meg selv i speilet. Ansiktet ser tomt ut, bortsett fra all den svarte sminken som gjør at øyene mine ligner på to endeløse hull. Kroppen min er bare hud og bein. Huden henger løst over ribbeina mine som jeg kan telle enkelt, selv på en avstand på rundt tre meter. Jeg vil ikke være slik. Dette er ikke den ekte meg. Utseendet mitt skal ikke være slik som dette. ”Følg moten og fortsett med å etterligne forbildet ditt i klassen,” oppfordrer en stemme inne i hodet mitt barskt. Det er en stemme jeg ikke klarer å bli kvitt, og som har kommet med den samme oppfordringen så alt for mange ganger. Den gir seg aldri, og snakker kun til meg i speilet.

 

Jeg har alltid vært ei sunn og frisk jente med sterke meninger og egne interesser. Gamle biler har interessert meg veldig. Jeg elsker å skru og mekke på dem. Bryr meg verken om jeg får olje på fingrene eller litt støv i håret. Drømmen min er å bli mekaniker. Jeg hadde store planer om å realisere drømmen min etter skolen, men slik ble det ikke, rett og slett fordi jeg ikke klarte å stå i mot påvirkningen fra de andre elevene i 10.klasse.


 

Ei jente ved navn Ida fikk plutselig et sterkt behov for å se ut som en kjendis. Alle jentene fulgte hennes eksempel, og de begynte med slankekurer, solarium, brunkrem og masse sminke. Alt ble til en slags maske, som måtte være perfekt for å imponere guttene, som ikke var noe bedre. De ville gjerne se ut som fotballspillere og kjendiser, for å imponere jentene igjen. Derfor startet de på treningsstudio, tok solarium, og tok ”blings” i ørene. Treningen var positiv i starten. Guttene kom i god form og fikk fine muskler. Problemet var bare at de ikke var fornøyde med musklene de fikk, og startet med bruk av steroider.

 

Interessene til klassekameratene mine endret seg også. Jentene snakket ikke lenger om lekser, jobbing og trening, kun om nye mobiler, reklamer, moteklær, moter generelt, sminke, slanking og gutter. Guttene snakket kun om jenter, fotball, trening, nye og rådyre biler, fete felger og skinnende kromdeler. Alle i klassen kjøpte seg dyre merkeklær, og utviklet seg til en stor og samlet gjeng. Ingen ville skille seg ut. Alt dette foregikk i noen måneder før jeg merket en endring i selve oppførselen deres.

 

Det var kun jeg som ikke fulgte denne nye ”moten”. Dessverre var jeg ikke sterk nok til å stå alene da de begynte å fryse meg ut. Jeg ble trist, følte meg ensom og fikk konsentrasjonsproblemer på skolen. I de forskjellige timene hvisket alle andre til hverandre, kastet stjålne blikk bort på meg og lo. Jeg ble baksnakket. Det var da jeg bestemte meg for å bli med i gjengen. Begynnelsen var enkel. Å sminke seg alt for mye, slanke seg, ta solarium, og late som jeg interesserte meg for det samme som dem, var ikke komplisert i det hele tatt. Jeg ville ikke skille meg ut lenger, fordi jeg ikke taklet ensomheten det førte med seg…

 

Ida var spesielt populær blant guttene, og jeg lengtet etter å være som henne. Hun hadde store blå øyne som hun sminket kraftig, var naturlig tynn, trengte ikke å slanke seg og var perfeksjonist. Ida hadde aldri en flekk på seg, og klærne med de rene pastellfargene passet henne perfekt. Jeg beundret henne sterkt, og hun ble forbildet mitt. Etter denne identitetsforandringen på meg selv, som jeg vil kalle det, mekket jeg ikke lenger på gamle biler vi hadde hjemme, fordi jeg kunne risikere å få olje på fingrene. Jeg farget det naturlig mørkeblonde håret mitt platinablondt, og endret musikkstil. Rock hørte jeg aldri på lenger, for det var kun pop og rap som var populært.

 

Etter hvert begynte vi alle å følge med på dramaserier som Home and Away og Hotell Cæsar. Vi fikk derfor reklamen på TV-en tredd ned over hodet på oss jevnlig. I butikken var det ingen tvil om hva vi skulle velge av Pepsi og Cola. Reklamen var overalt. Hele samfunnet ble belyst av reklamen med sine sterke kontrastfarger. Jeg følte meg blendet. Fra baksiden på busser, fra plakater, fra aviser, fra ukeblad og fra internett lyste den mot oss. Av og til tikket det til og med inn en melding på mobilen som fortalte oss at nå var det salg på andre mobiler!

 

Gruppepress fikk også sjansen til å utvikle seg i denne perioden. Drikking og røyking var et tema som alltid ble brakt på bane da vi sto ute i skolegården i friminuttene. Komplikasjonene med å være som de andre oppsto nettopp her.

 

”Ta deg en røyk og ikke vær så pinglete, Silje!” ropte Ida en dag da vi alle sto ute. Ida var sjefen i klassen på en måte, og var den alle så opp til. Derfor stemte alle med i et høyt ”Jaa, kom igjen Silje!”. Følelsen av å måtte røyke for å være mer som forbildet mitt, Ida, ble for stor. Jeg tok i mot røyken Ida ga til meg, selv om jeg aldeles ikke hadde lyst, og inhalerte røyken dypt ned i lungene. Det var grusomt. Jeg harket og hostet og fikk nesten ikke puste, og de andre sto og klappet og lo. Utrolig nok følte jeg meg nærmere dem etter det, så jeg begikk den store feilen at jeg fortsatte med røykingen for ikke å falle ut av gjengen.

 

Etter hvert kom det alkohol inn i bildet også. De puttet en flaske vodka i hendene mine på en fest, og formante meg til å drikke. Jeg satte flasken mot munnen og tok en stor slurk. Vesken brant nedover halsen, og nok en gang hostet jeg, men fortsatte å drikke. Etter den hendelsen ble jeg virkelig en av gjengen, og følte meg bra. Jeg var mer som Ida, og var blitt populær. Guttene ble interesserte i meg, og alle jentene ville ha meg med på shopping, jentekvelder, fester og det som var. Livet var topp!

 

Da tiden for videreutdanning kom, brakte jeg ikke fram drømmen min som mekaniker. Den hadde jeg lagt på hylla for ikke å skille meg ut. Jeg søkte på studiespesialisering sammen med Ida og resten av klassen. Til all lykke traff jeg en gutt ved navn Henrik som endret livssynet mitt. Han var skoleflink, avholds, kjekk og utrolig grei. Det utviklet seg et sterkt bånd mellom oss, og han lærte meg å nyte livet på en ny, fornuftig og dannet måte.

 

Ta for eksempel en tur i skogen om høsten, når de varme rødfargene fra alle bladene som har skiftet farge lyser mot deg. Rødt kan være en farge for kjærlighet, og du føler kjærlighet du også. Kanskje føler du kjærlighet til naturen selv, eller til noen i hjemmet, en venn eller en kjæreste. Du vet vinteren snart banker på døra, men høsten gir ikke opp enda. Er du heldig får du se rådyr som leiter etter mat på jordene, og et søtt lite ekorn med bustete hale inne i skogen. Det er noe man virkelig burde sette pris på, og glede seg over.

 

Så nå står jeg her med spiseforstyrrelser etter all slankingen og tenker tilbake på tiden, spesielt i 10.klasse. Den var egentlig ikke noe bra, og den var i alle fall ikke topp! Overfladisk er hva den var, og livet føltes tomt når jeg tenker meg grundig om. Selvtilliten sank, og jeg turte ikke å skille meg ut. Jeg og alle andre i klassen ble påvirket av Ida, som igjen ville se ut som en kjendis, og som ble påvirket av de på en måte. Det ingen av oss visste var at så å si alle bilder av kjendiser er redigerte, slik at de skal se perfekte ut.

 

De såkalte vennene mine var ikke ekte venner engang. De brydde seg ikke om personligheten min, kun utseendet mitt, som egentlig ikke var mitt eget engang. Jeg hadde utviklet meg til å bli en slags kopi av forbildet mitt, Ida. Fortalte jeg dem noe nytt som de ikke brydde seg om, lo de bare hånlig av meg.

Nå kaster jeg et blikk i speilet og ser enda en gang på beina mine som stikker ut under huden. Tankene faller tilbake til stemmen i hodet mitt, men nå tar jeg for første gang på lenge et selvstendig valg. ”Nok er nok,” sier jeg høyt. ”Hvis noen i denne verdenen tror de kan få meg til å bøye nakken fordi jeg har lavt selvbilde tar de skammelig feil. Jeg skal heve meg over dem, og ikke la meg påvirke lenger. Det skal bli slutt på både røyking og inntak av alkoholholdige drikker. Jeg har Henrik, og det er det som teller. Får jeg nå et valg mellom falske venner eller fiender, foretrekker jeg faktisk det siste. For kun et vennskap bygget på oppriktighet og ærlighet kan kalles et vennskap…” Jeg ser på meg selv i speilet igjen. Det var herlig å få ut de ordene, og jeg føler meg allerede lettere til sinns.

 

Jeg strekker meg etter klærne mine og kler på meg. Går inn på badet og fjerner alt som er av sminke og brunkrem. Jeg smiler til det nye speilbildet mitt før jeg går ut i stua for å ta en prat med foreldrene mine. Mor og far har heldigvis ikke merket så mye til identitetsforandringen min. Her hjemme har jeg alltid skjult meg under store klær med en tyggegummi i munnen. En forklaring er det jeg vil gi de nå, på hvorfor jeg har gått i store klær, fortelle om feilene jeg har begått, og spørre om tilgivelse til en ny sjanse. Deretter vil jeg fortelle om Henrik, og at det er han som har gitt meg et nytt syn på livet. For lenger enn dette, nemlig juletider på mitt første år på videregående skole, klarer jeg ikke å holde alt inni meg lengre.


 

På veien ut til stua ser jeg ut vinduet i gangen. Det snør. Den fjærlette snøen daler nedover mot jorda og danner et hvitt teppe over plenen vår. Et eventyrlandskap er hva det minner meg om. Plutselig kommer det en rødstrupe flygende forbi, og i et øyeblikk føler jeg et snev av frihet. Jeg innser at jeg har levd i et slags eventyr, som nå skal få en lykkelig slutt, nettopp fordi jeg har blitt meg selv. Nå er jeg den Silje jeg vil være, og ikke den Silje jeg føler jeg må være.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil