Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"En verden i flammer" av Knut Flovik ThoresenSkriv ut Utskrift

Et temareferat av boken "En verden i flammer" av Knut Flovik Thoresen. Boken er en biografi om Bjarne Dramstad før, under og etter 2. verdenskrig. Dramstad er gammel frontkjemper.

Karakter: 5

Bokmål - Anmeldelse (bok, film...)Forfatter:



Året 2008 møtes historiker Knut Flovik Thoresen og gammel frontkjemper Bjarne Dramstad. De skal skrive bok. I samarbeid setter de sammen en biografi om Dramstads opplevelser før, under og etter 2. verdenskrig, og valget som skulle komme til å påvirke livet hans. En verden i flammer kom ut sommeren 2009, og er av forlaget Historie & Kultur kåret til den beste biografien av en norsk frontkjemper.

 

«Jeg har ikke noe å pynte på. Jeg vil fortelle det slik det var, verken mer eller mindre». Slik begynner En verden i flammer. Boken handler om en tid hvor skillet mellom fattig og rik er stort. Dette skyldes i høy grad det tydelige spennet mellom de politiske partiene. Boken legger i hovedsak vekt på de tilfeldighetene, påvirkningene og nødvendighetene som førte til at Bjarne tok det valget han tok- nemlig å la seg verve til tjeneste under Adolf Hitler, i kamp mot kommunistene. Vi får vite om Bjarnes tøffe oppvekst i Trøgstad. Etter farens død måtte familien på 12 søsken spre seg over de jobbene som fantes rundt på gårder. Han var fattig og konstant sulten. Arbeiderpartiet satt med makten, og det gikk hardt ut over bønder. Da tyskerne kom til Norge i 1940 gikk Bjarne sitt andre år på Kalnes landbruksskole. Det er her boken tar for seg elementer som påvirket til Bjarnes valg.

 

Bjarne Dramstad hadde aldri hatt noe i mot tyskerne personlig, og som politisk engasjert ble det naturlig for han å støtte det tyskvennlige partiet til Vidkun Quisling - NS (Nasjonal Samling). Quisling var allerede kjent fra Bondepartiet (Senterpartiet), og var populær hos bøndene i Norge. Dermed hadde Bjarne store deler av et samfunn som påvirkning og aksept i sitt politiske syn.

 

Bjarne kan huske en god del av den propagandaen som ble brukt for å rekrutte til NS. Den ene plakaten var av en soldat med en norsk merke på skulderen som stormet fram med sine medsoldater under et norsk flagg. Teksten lød «Den Norske Legion». En av plakatene som var avgjørende for hans valg var en med et ikon av Jomfru Maria, med russisk tekst. Underteksten lød «Denne plakaten som har vært oppslått overalt i Sovjet, viser Jomfru Maria som etter at hun har lest oppslaget om abortus provokatus, utbryter 'ak, om det bare hadde vært seksualopplysning i min tid, hadde jeg sluppet å føde Jesus'». Frykten for de «gudløse» kommunistene fantes i stor grad i Norge.

 

Under Arbeiderpartiet hadde det norske forsvar forfalt. Det var en vits, noe som gjorde det så lett for tyskerne å innta Norge. NS, som nå satt ved makten, ville gjenopprette forsvaret. Dette virket fristende på Bjarne. Gratis sko, ly og våpentrening. I 1941 meldte han seg til Den Norske Legion, norges nye forsvar, som ville hjelpe norges venner, Finland, i kampen mot kommunistene. «Jeg så dette den gang som min mulighet til å «kjempe den gode strid»», sier han i boken.

 

Bjarne forteller at NS' ønske om en helt norsk hær som skulle hjelpe Finland forførte han selv og mange fler. De trodde på Adolf Hitler. Jødehatet hadde de liten om minimal kjenskap til. Han forteller om det harde året på treningsleir i Tyskland, med mangel på mat og søvn, og den brutale behandlingen fra tyske offiserer og skuffelsen da de ikke ble sendt til Finland, men til Leningrad-fronten. Her får vi et godt innblikk i hvordan livet på fronten i 14. kompani var. Redslen, døden, mangelen på mat, de udugelige, korrupte offiserene og forholdene generelt. Han beskriver det hele som helvetes bakgård.

 

14. kompani kom seg senere til Finland, men kort etter kapitulerte Finland og de måtte trekke seg tilbake til Norge. Senere dimmiterte Bjarne og jobbet deretter i 3. Politikompani.

 

Da krigen var over var Bjarne Dramstad fortsatt på feil side. I boken forteller han om den helt urettferdige rettsaken, den groteske behandlingen de fikk av det norske folk og i fengslene, hvordan det å ha vært frontkjemper fulgte han med hat videre i livet, og om forsoning og sitt oppgjør med sin egen fortid. Han mener helt klart at han valgte feil side under krigen, men at det virket riktig da. «Jeg trodde på Adolf Hitler under krigen. Jeg tok feil, det viste seg jo at mannen var gal.»

 

Bokens tema kan deles opp i to. Det ene er hvor lett det var å ta et valg som førte til at man sto på feil side i krigen. Det andre er forsoning. Forsoning med soldater fra motsatt side, forsoning med seg selv, og hvor vanskelig det er for det norske folk, selv nesten 70 år etter krigen, å forsone seg med de gamle frontkjemperne.

 

Boken er delt inn i kapitler med egne underoverskrifter. I hvert kapittel tar boken for seg noe nytt. Den følger Bjarne Dramstads opplevelser, men i forskjellige tidsrom som tar for seg forskjellige store hendelser og vendepunkter. Et eksempel på dette er «Ildregn og død» som handler om de harde kampene i stillingene ved fronten, og hvordan Bjarne og hans medsoldater taklet presset og tapet av kamerater.

 

I og med at boken er en biografi følger vi hele tiden Bjarne Dramstads subjektive synsvinkel. Det er han som forteller og Knut Flovik Thoresen som fører i pennen. Derfor får vi et klart bilde av det som skjer i boken. Opplevelsene er tydelig skildret, og det gjør det lettere for oss å sette oss selv i Bjarnes posisjon og gir en god innsikt i hva han tenker og ser. Vi ser situasjonen både innenfra og utenfra. Dette gir en god effekt av forståelse hos leseren. Bjarne som hovedperson kommer med flere historier om familien og sine medsoldater, noe som gjør det lettere å sette seg inn i hva folk tenkte om krigen og at valg som senere ble stemplet klart gale slett ikke var det da. Et eksempel på dette er de mange NS-tilhengerne i bygda til Bjarne, som støtter han da han verver seg til Den Norske Legion, men som etter nazistenes tap snur helt om og er med i mobben som banker og trakasserer frontkjempere.

 

En verden i flammer er skrevet saklig. I og med at boken er basert på at Bjarne Dramstad forteller sin historie er boken sterkt preget av tankereferater. Det er lite dialog i boken, men noe forekommer. Deler av teksten er faktastoff tatt ut fra avisklipp og militære rapporter. Det skildrer godt omgivelser og landskap, men det er få personskildringer. Boken er skrevet subjektivt, men samtidtig objektivt i den forstand at vi får vite alt som det er, uten at Bjarne prøver å vekke medfølelse. Det er bilder i boken av personer og hendelser vi kjenner igjen fra fortellingen. I Bjarnes refleksjoner er han ikke i tvil om at han valgte feil side. Han prøver heller ikke overbevise leseren om det motsatte. Han vil bare ha frem at valget han tok virket riktig der og da. I helhet utgjør disse elementene at vi føler at vi kjenner Bjarne, og derfor forstår hans valg, uten at det forventes at vi skal ta stilling. Leseren sitter igjen med en følelse av at Bjarne har fortalt sin side av historien uten å forvente noen personlig respons.

 

Jeg synes dette var en god bok. Innholdet er kraftig og lærerikt, og det slår meg at dette er et tema vi vet alt for lite om. Jeg merket at jeg ble provosert da jeg leste om hvordan det norske folk samlet seg rundt fengselsgården på ettermiddagene for å rope og heie mens frontkjemperne ble banket opp og tvunget til avskylige ting av fangevokterne. Hvordan kan det russiske folk, som led maksimalt under krigen, kort tid etter slå armene rundt frontkjemperne og si «nå kan vi være venner - krigen er over!», mens et land som Norge, som led minimalt, forsetter denne undertrykkingen nærmere 70 år etter krigens slutt? Dramstad forteller i boken at soldater og andre personer som var aktive i motstandsbevegelsen ikke opptrådte med hat mot frontkjemperne, det var i hovedsak resten av folket. De var kanskje skamfulle over å ikke ha gjort noe særlig under krigen, og trengte derfor å markere seg som gode nordmenn. Det det norske folk gjorde mot frontkjemperne gir meg assosiasjoner til hva nettopp nazistene gjorde mot jødene. Ikke like brutalt, men med samme behandlig. De ville adskilde dem fra resten, håne og latterliggjøre, og de ville se dem døde. Historien er skrevet av seiersherren, og gir nødig sympati til den tapende part. Et land vil alltid vinkle sin historie så positivt som mulig. Etter å ha lest boken mener jeg at det er viktig å lære elever at krigens sider ikke var sort og hvitt. Det er det lett å glemme.

 

 

Kilder:

En Verden i Flammer

www.samlarforum.nu

www.wikipedia.no – (detaljer om Quisling)




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish